• Taryn Simon: Calvin Washington

På sporet av den tapte tid

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 1/2004

Del: 

Som første utstilling i vår viser Bergen Kunsthall en viktig og svært vellykket presentasjon av den amerikanske kunstneren Taryn Simon.

De tre største rommene i kunsthallen fylles av fotografier og videoen fra prosjektet «The Innocents». I et av de mindre rommene kan vi se en nyere serie fotografier av tsjetsjenske opprørere samt en kort lysbildeserie fra Castros palass. I fellesskap med en rekke unge kunstnere lar Simon den brutale sosiale virkelighet tre inn på kunstarenaen, idet hun utforsker og utfordrer skillet mellom kunst og politikk, mellom det dokumentariske og det iscenesatte, mellom brutal virkelighet og fiksjon.
Hovedprosjektet har utgangspunkt i to borgerrettsadvokaters tiårige engasjement for uskyldig dømte i USA. Taryn Simons rolle var å ta fotografier av de uskyldig dømte for The New York Times Magazine, men hun fortsatte sin reise på kryss og tvers i USA også etter at engasjementet var over. På denne utstillingen presenteres vi i hovedsak for fattige amerikanere som har sonet flere år for alvorlige forbrytelser de ikke har begått. Det er likevel langt fra noe dokumentarisk fattigdomsdrama eller en overtydelig politisk agitasjon.
Fotografiet som medium er både hovedtema og viktigste virkemiddel. Alle personene som er avbildet, ble dømt på bakgrunn av identifikasjon fra vitner via fotografi, eller gjennom personkonfrontasjoner. Simon fokuserer dermed på hvordan ideen om fotografiets rasjonalitet og objektivitet fullstendig dominerer innenfor rettsapparatet. Simon har valgt å ta personene med til et sted som har hatt betydning for dommen; enten stedet de ble arrestert, stedet forbrytelsen ble begått, stedet for alibiet e.l. Simons fotoarbeide har dermed en dobbel karakter; hennes fotografier gjentar og tydeliggjør overgrepet, samtidig som de gjenoppretter en verdighet for de dømte. Simons rene komposisjon og fravær av fortellende elementer tydeliggjør kontekstens betydning, foran disse bildene er vi ute av stand til å si hvorvidt personen er skyldig eller ikke.
Likevel får disse personene oppreisning ved at deres tilstedeværelse er intensivert. Dette gjør Simon gjennom en bevisst bruk av formale virkemidler. Alle fotografiene er estetisk særdeles vakre, og de er tydelig iscenesatte. Personene er plassert sentralt i bildet og de ser insisterende direkte mot betrakteren. Flere står mot en relativt monokrom bakgrunn. Den enkle grå betongveggen bak Herman Atkins, eller den røde sanden på baseballbanen under Ron Williams fremtrer nærmest maleriske. Den blanke vann-overflaten på bildet av Jeffrey Pierce i en robåt, forsterker det intense uttrykket; det er ikke så mye som en liten krusning på overflaten, ikke en eneste liten dråpe fra årene som tegn på bevegelse fra hans side. En uhyggestemning og ubehagelig ro hviler over portrettene.
Belysningen er et av de mest fremtredende virkemidlene. Mange av bildene har et varmt ettermiddagslys og rene mettede farger. Simon synes imidlertid også å ha brukt en nøye kalkulert kunstig belysning som gjør at ansiktene til hovedpersonene avgrenser seg lineært mot bakgrunnen og trer sylskarpt frem. Bildene får en nærmest overjordisk karakter, og det hviler en Hoppersk tomhetsfølelse over dem. Stedene er rensket for ytre tegn til ordinært dagligliv, men fremtrer likevel ikke som kulisser. Tiden er utradert, men har likevel ikke stanset. Simons prosjekt er som et forsøk på å spore tapt tid, eller en dokumentasjon av mangelen på enhet i tid og rom. Dette øyeblikket, dette stedet i menneskenes liv er definerende for all annen tid og sted, mens selve fotografiet fremtrer flyktig, tilfeldig og usikkert.
Fotografiene i «The Innocents» er det sterkeste i denne utstillingen. Til tross for at personenes liv og fortellinger fremtrer tydeligere i videoen, er det i fotografiene Simon evner å problematisere det sosiale tema hun tar opp. En skulle kanskje tro at de hvite rommene i Bergen Kunsthall ville rive grunnen under en utstilling som griper så til de grader utenfor kunstens virtuelle vegger, men i dette tilfellet er rommene den perfekte understrekning av de virkemidler Simon har valgt. De andre fotografiene kommer også i bakgrunnen, og i fremstillingene av de tsjetsjenske opprørerne er hun også mer konvensjonell og snakker et tydeligere språk.