Art for Boys and Girls

Av: Mai Hofstad Gunnes

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

I 1997 åpnet CCA (Center for Contemporary Art) i Kitakyushu i Japan. Siden åpningen har senterets direktør og kurator Nobuo Nakamura, sammen med kurator Akiko Miyake, arrangert utstillinger med sentrale internasjonale samtidskunstnere, de har utgitt kunstbøker og arrangert forskningsprogram i billedkunst. Direktøren møtte >Billedkunst til en engasjert samtale om senterets arbeid og samtidskunstens vilkår i Japan.

Nobuo Nakamura, ankom Europa for første gang tidlig på åttitallet – med den transsibirske jernbanen og båt fra Sibir. Under studentopprøret i Tokyo, på syttitallet, ble universitetet stengt, og Nakamura kunne dermed ikke fullføre sin juristutdannelse. I stedet reiste han til London for å studere kunst ved University of London og Royal College of Art. Ved en tilfeldighet møtte han i denne perioden kunstneren Tony Cragg, som inviterte han hjem til sitt atelier. Gjennom Cragg ble han kjent med andre kunstnere, og fant etter hvert ut at det var kurator han ville bli.
– Da jeg kom tilbake til Japan var det ikke vanskelig å få jobb i kunstbransjen. Jeg organiserte flere utstillinger ved ulike museer, og arbeidet i tillegg som frilanser. Etter kort tid fikk jeg en fast stilling ved et museum rett utenfor Tokyo. Jeg merket etter hvert hvor lite innflytelse jeg faktisk hadde – de fleste avgjørelsene lå i myndighetenes hender. Oppriktig frustrert over hvordan det sto til med den japanske kunstscenen tok jeg initiativet til en ny bevegelse, en ny tenkemåte. Men folk rundt meg virket mer opptatt av å bevare stillingene sine, enn å arbeide for kunsten. Jeg bestemte meg derfor for å si opp den trygge stillingen jeg hadde – i stedet ville jeg skrive en bok.
– Først ville jeg skrive om mine frustrasjoner omkring kunstlivet i Japan, men jeg fant fort ut at det ble for mye klaging. I stedet skrev jeg om hvorfor jeg dro til Europa, om mine erfaringer fra den europeiske kunstverdenen og om mine møter med kunstnere der. Jeg sammenlignet Japan og Europa – med ikke så lite sarkasme. Boken kom ut i 1987 og hadde tittelen Art for Boys and Girls. Den ble en bestselger blant kunsteliten i Japan. På slutten av åttitallet ble jeg på grunn av bokens suksess, invitert til å holde foredrag over hele landet om mine erfaringer fra utlandets kunstarena.
– Hvordan er situasjonen for japanske kunstmuseer i dag?
– Under jappetiden på åttitallet ville Japan investere i museer. Anerkjente arkitekter ble invitert, og det ble bygget over 160 museer i Japan på tyve år. Et museum trenger et konsept og en samling, men museene hadde ingen av delene – de ble enorme, tomme monumenter. Det var heller ingen som tenkte på museenes framtid og de økonomiske driftsbetingelsene. Resultatet er at Japan har mange flotte museer tegnet av kjente arkitekter, men uten noe særlig innhold. Avisene og næringslivet styrer hvilke utstillinger som blir vist.
– Hvilket inntrykk har du av den japanske kunstutdanningen?
– Jeg har ikke noe særlig erfaring med kunstutdanningen her i Japan, men jeg vet at kunstakademiene fremdeles er veldig konservative. De har for eksempel flere linjer for tradisjonelt japansk maleri og vestlig maleritradisjon. Samtidskunsten er basert på vestlig filosofi, som svært ofte setter individet i fokus. Men i japansk kultur spiller ikke individet en like sterk rolle, det er et problem.
– Hvordan er situasjonen for unge kunstnere i Japan? Er det mulig å leve av å være billedkunstner i Japan?
– Det er i hvert fall mye lettere i dag enn for tyve år siden. Nå finnes det for eksempel flere gallerier og en del gjesteatelierer. Men kunstnerne må ofte selv betale leien for utstillingslokalet, og få gallerier vil satse på unge kunstnere. Forholdene er kanskje vanskeligst for unge kunstnere uten et internasjonalt nettverk.
– Kan du fortelle litt om CCAs opprinnelse?
– Etter et foredrag jeg holdt i Kitakyushu, ble jeg kontaktet av en gruppe lokale forretningsmenn. De ville gjerne skape noe for neste generasjon. Utgangspunktet fant vi i min private drøm om å starte et samtidskunstsenter, der jeg selv kunne styre innhold og konsept. Da vi startet opp hadde vi bare økonomi til å drive en slags sommerskole. Syv år senere fikk vi tilstrekkelig midler til åpne CCA.
– Hva er CCA idag?
– CCA inviterer årlig rundt seks internasjonalt anerkjente kunstnere til å stille ut. De inviterte kunstnere stiller ut på senterets galleri og skriver en bok som vi utgir. De deltar i tillegg i diskusjoner i ulike fora. Vi driver også et forskningsprogram for yngre kunstnere og kuratorer, der de får tilgang til eget atelier og et bibliotek spesialisert på samtidskunst. Vi arrangerer også prosjekter for barna i byen. Det er så lett å bygge et hus, men mye vanskeligere å «bygge» kreative mennesker. Slik jeg ser det har vi allerede bygd de museene vi trenger i Japan. I framtiden må vi fokusere på innholdet.
– Noen synes kanskje at vi har en noe udefinert profil. Vi er ikke et galleri selv om vi viser kunst, ikke et forlag selv om vi utgir bøker og ikke en utdanningsinstitusjon selv om vi driver et forskningsprogram i billedkunst. Vi befinner oss midt i mellom et sted, og vår profil forandrer seg fra år til år. Jeg tror forresten det er bra med en mystisk, udefinert profil, det gjør folk mer nysgjerrige.
– Hvordan opprettholder CCA sitt internasjonale nettverk?
– Vi har erfart at de kunstnere som har besøkt CCA, sprer ryktet om oss videre. Vi bruker ikke millioner av yen på å arrangere fester for å opprettholde et nettverk. I stedet baserer vi nettverket vårt på dialogen. Vi foretrekker også å jobbe direkte med kunstnere fremfor kuratorer eller gallerier. Jeg tror kunstnere har mer makt enn noen andre. Jeg synes for eksempel at de ofte synes å ha mye sterkere meninger enn kuratorene.
– Og hva er CCAs fremtidsplaner?
– Det har tatt oss fem år å bygge opp et navn. I de neste fem årene planlegger vi å arbeide mot en interdisiplinær profil, vi skal utvikle en CCA Lab. Vi vil invitere inn ekspertise fra andre felt, fra andre typer institusjoner – som vitenskapsfolk og arkitekter. Målet er at folk med forskjellig faglig bakgrunn skal kunne diskutere rundt samme bord.