Frodig høst for kunstkritikk

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Vi er i ferd med å runde av en høst som noe uvanlig kan sies å ha stått i kunstkritikkens tegn.

Tonen ble heftig slått an i september, da kunstkritikk.no åpnet sine nettsider. «Konkurrentene» ønsket bidraget velkommen, og så langt virker satsingen vellykket. Nettstedet har vært godt besøkt, antall utstillinger som kritiseres har økt, nye kritikerstemmer har kommet til, og kanskje viktigst – nettstedet ser ut til å generere en bredere kunstkritisk diskurs.
Utover høsten fulgte debatten om Museet for samtidskunst, en debatt som avførte en annen – omhandlende kunstkritikkens ansvar overfor samtidskunsten. Ansatte ved museet gikk ut mot kritikerne som unnlot å anmelde viktige utstillinger. Dag Solhjell repliserte at det forholder seg motsatt; det er samtidskunsten som svikter kritikken. For mens tilskuddene til kunstnerne har en jevn økning, har de ørsmå tilskuddene til kritikerne forblitt uforandret. (Man kan undres over hvem som svikter hvem, men konsekvensen av disputten var at kunstkritikken igjen ble gjenstand for kunstinterne diskusjoner.)
Siste tilskudd til debatten stod igjen Kritikerlaget for, med sitt høstseminar «Kunstkritikk – kritisk eller i krise?» Gjennom nok en stadfestelse av kunstkritikkens marginale spalteplass i dagspressen, og en oppfordring til ansvarliggjøring av landets kulturredaktører, fikk man – i alle fall for et par dager – dagspressen til å skrive om kunstkritikken.
Om kunsten er utskjelt, så er kunstkritikken fredløs. Den anklages for å være for snever, for vanskelig og dermed ekskluderende. I tillegg skal den visstnok være for upedagogisk og dermed utilgjengelig. Og i mange tilfeller er nok dette sant. Kunstkritikken er i for liten grad preget av mangfold. Dette er synd, både på kritikkens, men ikke minst på kunstens vegne. For skal kunstens plass i mediene øke, må også kunstkritikerne bidra til økt forståelse og interesse for denne.
Men som kunstnerne, trenger også kunstkritikerne økonomiske rammer, et bredt utvalg av presentasjonssteder, og en kontinuerlig faglig debatt. Så lenge kunstkritikken stigmatiseres som vanskelig – og dagspressen fortsetter å holde den på en armlengdes avstand – blir det også vanskelig for kritikerne å sørge for nyrekruttering og utvikle mangfold. Man får dermed en om ikke ond, så i alle fall kjip sirkel.
Kunstkritikken er ikke en del av kunsten, men kunsten er likevel avhengig av kritikken. Så må man gjerne til enhver tid diskutere hva som er god kritikk. Men det burde være unødvendig å alltid rykke tilbake til start hver gang dette temaet diskuteres. Kan vi vennligst gå ett skritt videre nå?