Kritiske blikk på kunstkritikken

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Kritikerlaget inviterte den 13. november til sitt årlige tverrfaglige høstseminar, som hadde tittelen «Kritikken i dagsavisene – kritisk eller i krise?» Kunstkritikkens funksjon og stilling skulle diskuteres, og det ble stilt spørsmål om hvorvidt avisene dekker billedkunstfeltet på en tilfredsstillende måte.

Seminaret åpnet med et innlegg ved András Szántos, leder av kulturjournalist- utdanningen ved Columbia University i New York. Han var invitert for å presentere resultater fra en omfattende spørreundersøkelse National Arts Journalist program (najp) nylig har utført. Den bygger blant annet på uttalelser fra 169 amerikanske kunstkritikere. Presentasjonen inneholdt mange tall som var vel verdt å merke seg.

Noen resultater
En utredning som er gjort i forbindelse med undersøkelsen, viser at bare 6 % av alt kulturstoffet i dagsavisene er viet billedkunst. Mer oppløftende var det å høre at 78% av kunstkritikerne har en sterk opplevelse av meningsfrihet i sitt arbeid. 65% av de spurte kunstkritikerne føler seg i høy grad kallet til å utdanne folket. Men kanskje står mange av dem i fare for å undervurdere sitt publikum, for så få som 5% av de spurte var enig i at leserne har en grunnleggende forståelse for kunst.
Kunstkritikerne ble spurt om å rangere de mest betydningsfulle kunstkritikerne. Øverst på listen havnet Clement Greenburg, Susan Sontag og Peter Schjeldahl. Da de skulle rangere kunstnere, viste det seg at flertallet foretrakk de som hadde sin glanstid på 60-70-tallet. Det var vel ingen stor overraskelse at feministisk kunst først og fremst appellerte til de kvinnelige kritikerne. Noen tillot seg å humre litt når det svart på hvitt kom for dagen at de mannlige kunstkritikerne viste en forkjærlighet for kunst som inneholdt fremstillinger av nakne kvinner.

Kunstkritikken – beskrivende eller vurderende?
Dagspressens visjoner og dens syn på kunstkritikkens funksjon, ble videre forsøkt belyst ved et panel bestående av fire kulturredaktører fra landets dagsaviser, henholdsvis Hege Duckert fra Dagbladet, Per Anders Madsen fra Aftenposten, Cathrine Sandnes fra Dagsavisen og Ole Jacob Hoel fra Adresseavisen.
Innledningsvis hevdet Szántos at man i USA ser en tendens til at stadig flere kunstkritikere anser seg selv som forbrukerveiledere, de skal fortelle en travel leser hvordan han eller hun skal forvalte sin knappe fritid. Undersøkelsen viser – noe overraskende – at 62% av kritikerne mente beskrivelse er særdeles viktig i en anmeldelse, mens bare 27% la like stor vekt på at anmeldelsen skal inneholde en vurdering av et verk. Dette kan oppfattes som et utslag av at det i USAs dagspresse stadig vies mindre spalteplass til debatt. Både Per Anders Madsen og Hege Duckert poengterte at debatt og meningsbærende journalistikk generelt, står høyt i kurs hos henholdsvis Aftenposten og Dagbladet.
Duckert mente at kunstkritikken skal kunne «hjelpe folk til å tenke» og at den har to hovedmål – den skal summere et inntrykk og formidle en opplevelse. Andersen tok til orde for at dagspressens kritikk nettopp bør være analyserende – den bør innholde en vurdering, en subjektiv mening.
En anmeldelse bør inneholde både en (forsøksvis) objektiv og en subjektiv del, mente Hoel. Ikke overraskende ble det stilt spørsmål ved den objektive beskrivelsens eksistens. Kritikerens skjønn (eller redaksjonens?) vil vel unektelig være styrende både i utvelgelse av hva som fortjener kritikk og i selve verksbeskrivelsen.

Billedkunstkritikken nedprioriteres
Duckert begrunnet litteraturkritikkens sterke og billedkunstkritikkens svake posisjon i Dagbladet og dagspressen for øvrig, ut fra medienes egenart. Litteratur egner seg til verbal formidling, men ikke-verbale uttrykk som billedkunst lar seg vanskeligere formidle, understreket hun.
Flere hadde nok forventninger til Cathrine Sandnes’ visjoner for kunstkritikken i Dagsavisen. Det er fire måneder siden hun vendte tilbake til redaktørstolen, og i de vel to årene hun har vært borte har også kunstkritikken glimret med sitt fravær. Mange av de fremmøtte hadde nok håpet å høre at billedkunstkritikken nå får en renessanse. Men da hun åpnet med å stille seg tvilende til at hun hadde vært ønsket i stillingen som kulturredaktør i Dagsavisen dersom hennes felt hadde vært billedkunst, ante forsamlingen hvor det bar. Hun hevdet at en billedkunstkritiker sto høyt på hennes ønskeliste, men at Dagsavisen ikke har økonomi til å dekke billedkunstfeltet.
Man kan imidlertid spørre seg om dette ikke først og fremst er et spørsmål om prioriteringer, for – som Sandnes selv fremhevet – er frilansere villig til å skrive for stadig lavere honorarer. Sandnes har altså valgt å satse på litteratur, film og musikk og kuttet ut billedkunstkritikken fullstendig, ut fra tankegangen «skal et felt dekkes, bør det dekkes skikkelig». Flere kritiske røster i salen uttrykte åpenhjertelig forundring og skuffelse over denne fullstendige utelatelsen, og tanken om at noe kunstkritikk er bedre enn ingen kunstkritikk, slo vel flere. Det så ut til at Sandnes noterte seg denne responsen.
Hoel kunne opplyse oss om at Adresseavisen har så godt som ingen anmeldelser av billedkunst. Men gledelig nok annonserte han at de nå akter å ta seg sammen og er på utkikk etter en ekstern billedkunstkritiker.
Flere interessante problemstillinger ble introdusert: Er det slik at dagspressens korte tidsfrister går på bekostning av kunstkritikkens kvalitet? Hvorvidt makter redaksjonene og kritikerne å stå tilbake for en massiv markedsføring, og hvilke kunstnere får spalteplass i dagsavisene? Disse og mange beslektede spørsmål knyttet til kunstkritikkens funksjon og kritikerens rolle fortjener mer oppmerksomhet og kan være utgangspunkt for videre diskusjoner.