Vesentlig og uhøytidelig

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Samtidskunsten finner stadig nye nedslagsfelt utenfor de tradisjonelle visningsrommene, og kunstnerne er med på å forme deler av den billedverdenen vi omgir oss med til daglig. Noen av disse feltene hører tradisjonelt sett populærkulturen til.

Plateomslaget mottar en voksende grad av interesse og omsorg her til lands. Billedkunst har snakket med et knippe unge kunstnere som har valgt å arbeide med dette formatet.
Are Kleivan har bakgrunn fra Statens håndverk- og kunstindustriskole (SHKS) og har utført plateomslag for blant annet Euroboys, Turboneger, Datsun og Amulet.
– Hvorfor ønsker du å arbeide med plateomslag?
– Jeg anser pop- og rock som noe svært vesentlig i vår samtid, og derfor er det et spennende felt å jobbe innenfor. Populærkulturen blir ofte oppfattet som overfladisk og substansløs, men faktum er at den med enkle virkemidler gjenspeiler den tiden vi lever i. Den er med på å bygge broer mellom kulturer og barrikader mellom generasjoner, den er bastant, men i konstant forandring. Uansett hvordan man vrir eller vender på det, er populærkulturen viktig for samtiden, både politisk og sosialt – den former måten vi tenker og formulerer oss på, mener Kleivan.
Silje Heggren begynte å interessere seg for musikk- og klubbscenen mens hun gikk på Kunstakademiet i Bergen. Hun har laget plateomslag til blant annet duoen TOY.
– Innenfor musikkscenen fant jeg en energi og en lekenhet jeg sårt savnet innen kunstverdenen, og litt etter litt begynte arbeidene mine å handle om musikk og nytende mennesker på nattklubb. Det var uansett innenfor denne verdenen jeg «levde», så det opplevdes feil å skulle gå på atelieret og forsøke å konstruere et intellektuelt konsept når mine ærlige inspirasjonskilder befant seg på dansegulvet, forteller hun.

Små og betydelige
Musikk har fått en økt tilgjengelighet via nedlasting fra nettet. Når vi laster ned musikk blir forholdet til det fysiske produktet borte. Paradoksalt nok, kan denne utviklingen være én årsak til at omslaget blir regnet som stadig mer vesentlig, for et særpreget omslag kan få mang en estetisk bevisst lytter til å gå til anskaffelse av et produkt.
Etter hva Billedkunst erfarer, er det særlig de små plateselskapene som legger ned kjærlighet i plateomslagene.
Aslak Gurholt Rønsen har i samarbeid med sin medstudent Espen Friberg ved SHKS utført mange særpregede omslag til utgivelser på deres eget lille plateselskap, Metronomicon Audio.
– Det meste som utgis av de store plateselskapene er etter min mening ikke særlig interessant. Når salgstallene er det primære blir det «nødvendig» å ha et glatt bilde av artisten på omslaget. Men ved de små plateselskapene tør man ta sjanser, der kan man leke seg litt og la utformingen få et personlig preg, mener Rønsen, som har mange med seg.
Nicolai Schaanning Larsen, som har bakgrunn fra St. Martin Art College i London, foretrekker også de små selskapene.
– Jeg har takket nei til oppdrag fra flere store kommersielle musikere fordi selskapene har lagt for mange føringer til at arbeidet kunne bli interessant.
Rune Kristoffersen i plateselskapet Rune Grammofon bruker Kim Hiorthøy til å utforme omslagene til sine utgivelser.
– Hvilket forhold har du til plateomslag?
– For oss, som for mange av nisjeselskapene, anses plateomslagene som noe svært viktig. Når omslaget skal utformes er ikke alltid musikerne involvert i prosessen. De er velkomne til å komme med forslag, men deres ønsker kan faktisk bli ignorert. Det har ennå ikke skjedd, men det er vel en viss fare for at musikere kan reagere på dette, siden de mister kontrollen på den delen av produksjonen. Men om de ikke vil bruke Hiorthøy, får de finne seg et annet plateselskap. Vi ønsker å gi utgivelsene våre et helhetlig preg, det er ikke tilfeldig at én kunstner utfører alle omslagene våre, forteller Kristoffersen.

Frihet og samspill
Kim Hiorthøy lager også omslagene til Motorpsycho.
– Jeg kom i kontakt med bandet i 1991, mens jeg gikk på Akademiet i Trondheim. De ba meg lage et EP-omslag, og siden har jeg utført de fleste av omslagene deres. De har alltid gitt meg fullstendig frie hender.
–Er det vesentlig at omslaget står i forhold til musikken, at det eksisterer et slags slektskap?
– Ja, men forestillingen om at bildet på omslaget skal være et visuelt uttrykk for musikken, opplever jeg som romantisk. Men tittelen er fin å gå ut fra – den er gjerne laget med tanke på å antyde eller sammenfatte platens innhold. Den opptrer dessuten sammen med et bilde på omslaget, i motsetning til musikken, som man ofte hører uten å se på omslaget, sier Hiorthøy.
Are Kleivan laget sitt første plateomslag da han var 16 år.
– Jeg ble bedt om å lage et omslag til Daggers. Etter ønske fra bandet tok jeg utgangspunk i en tegning fra serien om prins Valiant. I tillegg til film, samtidskunst, graffiti, gammel reklame og skateboardblader fra åttitallet, er fortsatt tegneserier en inspirasjonskilde for meg.
Uten tvil kan en idéutveksling mellom billedkunstner og musiker føre til interessante løsninger. Da Kleivan utførte omslaget til Amulets Freedom fighters, samarbeidet han nært med bandet fra idéstadiet.
– Bandet var i høyeste grad tilstedeværende i prosessen. De ønsket et omslag som skulle gjenspeile musikken og deres eget politiske ståsted. I samarbeid kom vi frem til motiver og symbolbruk. Molotov-coctailen (flaske med brennbart stoff og tennanordning, brukt av finske soldater for å beskytte seg mot russiske stridsvogner) på omslagets forside henspiller på albumets tittel – og på hvilken type «freedom fighting » det her refereres til.
Han gir også et eksempel på hvordan et omslag kan slå an en tone, ved å speile en stemning, intensjon eller tilstand.
– Jeg utførte et omslag til Euroboys i en tid hvor de regelrett var i ferd med å bli delt i to på grunn av indre stridigheter. Dette gjenspeiles i omslagets billedbruk: en motorsyklist svever metervis over en sanddyne. Her avbildes øyeblikket hvor en oppadgående bevegelse avløses av en nedadgående. Bildet henspiller også på en sårbarhet (en svevende motorsyklist fem meter over bakken er ganske sårbar), en generell «gi-faen» mentalitet og en uvisshet som ligger i platens tittel Getting out of Nowhere, forteller Kleivan.
Da Dimitri Kayiambakis laget en serie omslag for Astroburger, fungerte musikken som en mer generell inspirasjonskilde. Oppdraget gikk ut på å lage et slags visuelt epos, ett singelomslag i måneden i ett år. Han fikk ingen føringer bortsett fra at omslagene skulle ha et beslektet formspråk. Han laget tolv collager som gir innblikk i en egen surrealistisk verden. En verden bestående av alt fra antikke ruiner til sjøboder og nedlagte motell og befolket av babydukker, astronauter og skulpturer fra renessansen.
– Alle de tolv omslagene er blitt litt drømmeriske. De gjengir en verden der normal logikk ikke eksisterer. Musikken til Astroburger var en underliggende inspirasjonskilde da jeg laget disse omslagene, og jeg tror uttrykket kler musikken, sier Kayiambakis.

Troskap og forandring
Mer eller mindre ubevisst har vi forventninger til hvordan et plateomslag skal se ut, vi forbinder motivtyper og stiluttrykk med bestemte musikksjangre. I dag ser vi en tendens til at plateomslaget er blitt mindre sjangerbundet. Omslagene som pakker inn listepop låner visuelle elementer fra rocken, og kan dermed gi noe villedende signaler. Samtidig kan rock bli utstyrt med omslag som tidligere var forbeholdt for eksempel jazz. Selv omslagene til den til dels erkekonservative sjangeren black metal gjennomgår en visuell utvikling.
Halvor Bodin og Martin Kvamme har begge bred erfaring med å lage plateomslag til ulike sjangre. De har begge arbeidet med black metal-utgivelser og vært med på å utvikle og omdefinere sjangeren. Bodin har arbeidet med sjangeren siden 1994.
– Deler av black metal-sjangeren har utviklet seg musikalsk og visuelt. Fra å være i stor grad konservativ og primitiv, er sjangeren nå litt overskredet – et friskere mangfold har vokst frem. Men black metal krever en visualitet som til en viss grad er sjangertro. Omslagsdesign som bryter med essensen av black metal vil ikke kunne bli akseptert eller fungere, mener Bodin.
Plateomslaget er i utvikling og har etter alt å dømme lyse fremtidsutsikter. At denne uttrykksformen tiltrekker seg stadig flere samtidskunstnere medvirker til at spørsmål fra pop-kunstens glansdager nok en gang vekkes til livet. Var det slik at et arbeid skulle være unikt for å karakteriseres som kunst? Eller var det konteksten som var avgjørende? Skillet mellom hverdagsgjenstader og kunstverk kan nok en gang virke uklart, når bilder masseproduseres og opptrer i en hverdagslig sammenheng.