Stat og jul

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Før trodde jeg nesten at alle voksne ønsket seg snille barn til jul, de svarte jo alltid det når jeg spurte. Snille barn, til jul, snille små tause smilende høflige avkom. Idiotisk ønske, opplagt et irriterende, irettesettende, misfornøyd svar, et svar som satte lille meg i et dilemma.

Jeg ante at den voksnes ønske om barne-snillhet var spøkefullt ment, men likevel kunne jeg ikke fri meg fra følelsen av at mer snillhet var et naturlig krav fra den voksne. Jeg burde på alle måter bli et mykere, føyeligere og søtere vesen, å slite ut de voksne med krav og mas burde opphøre som del av min adferd. De voksnes juleønske ble ikke besvart eller innfridd, de fikk noe fra sløyden.
Staten er de voksnes foresatte og formynder, så om vi voksne spurte Staten om hva Staten kunne ønske seg til jul, og om Stats-svaret ble; snille små, hva skulle vi voksne små svare da?
Er vi ikke snille nok når vi gir vår lille stemme til valget, når vi tar vår mjuke utdannelse, føder framtidas barn, bygger varme hus, skatter og spinker, gjeldstynges og vinker, når vi prøver å utvikle vår profesjon, når vi tar til takke med det som normalt forventes, ikke klager eller maser, ikke ødelegger eller raser? Skulle vi svare Statens ønske om et stille og føyelig folk med å gi Staten noe skeivt og skakt fra sløyden? Det gjør vi kanskje allerede, det kan vi veldig godt, det er faktisk vår profesjon, det skeive og skakke, det litt ubrukelige og søtt velmente, det som sjarmerende pynter opp og påminner Staten om sine kreative små. Føyelige er vi og.
Når Staten for eksempel fant det tilrådelig at alle våre små og velmente kunstnersentra skulle slippe å bli direkte forsørget av Staten, da var vi voksne og snille da. Selv når Staten sa, som en forelder som sparker tenåringen ut av kjellerstua; gå til noen andre og tigg om penger, stikk øremerkede midler up yours, nå får du sannelig se å vokse opp, ta ansvar selv, finn de grunkene du trenger til hobbyen din et annet sted din snylter, da var vi snille da, tause og føyelige. Slik foregikk det kanskje slett ikke, det var muligens fylkene som ønsket råderett over sine Statsmidler, så kunstnersentrene skulle få be om litt tilskudd sånn helt lokalt, fordi Staten sa fra seg sitt foreldreansvar. Hvorfor gjorde Staten det, var det selve juleønsket til Staten det året?
Mitt juleønske er at Staten ser at Staten må ta de utstøtte sentrene inn i heimen igjen, invitere disse undervurderte og utsatte, ta disse lett glemte, kunstinitierende produksjons- og visningsenhetene inn i et nytt rom i Statshuset, gi sentrene og kunstnerne det de ønsker til jul, nemlig en forutsigbar nasjonal satsning med pappa og mamma Stat som formynder og tålmodig, blid og snill garantist for framtidig sløydaktivitet. Juleønsket mitt er selvsagt godt ment. Staten kan jo også hjelpe til med produksjonslokaler rundt om i landet sitt, den kan sikkert mye, mye mer. Men Statens juleønske er kanskje i virkeligheten det motsatte, den ønsker ikke forelderskap og ungemas mer, Staten ønsker fred og ro og gevinst og privatisér og kommers og glitter og stas og stas og farvel alle arme armer små.