Going Underground

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Sitter på linje 3 i retning Storo og tenker på den generelle mangelen på utsmykking på Oslos T-banenett. Om den ikke er diskret på grensen til det usynlige og begrenser seg til en smule mosaikk i en bortgjemt krok, så er den enten illevarslende, som de uhyggelige, spøkelsesaktige silhuettene på Helsfyr, eller helt imbesil, som den avskallede barnetegningsmuralen på nabostasjonen Brynseng. Som oftest finnes det overhodet ingen form for utsmykking på Oslos T-banestasjoner, enkelte steder er det ikke engang r

Det eneste riktige – tenker jeg der jeg sitter – ville vært å gi graffiti-orientert ungdom fritt sprayrom på hele T-banenettet. Det ville føre til en i sammenhengen unik situasjon; ikke bare ville utsmykkingen være i stadig forandring, den ville også skape oppmerksomhet og interesse langt utenfor landets grenser. Man kunne til fulle utnytte det kreative potensialet som beviselig finnes i denne gruppen – en gruppe som staten mobber inntil det sykelige – og det ville ikke lenger være noen grobunn, eller for den saks skyld, tid, til ren vandalisme på offentlige bygninger. Kostnadene ville dessuten være nærmest ubetydelige, samtidig som penger som tidligere har gått til å fjerne graffitien kunne få en mer fornuftig anvendelse. Her kunne Norge bli et foregangsland. Graffiti er dessuten nært knyttet til alt som har med T-baner å gjøre, den oppsto tross alt på en T-banestasjon. De traumene jeg tidligere har beskrevet i forbindelse med Oslo Sporveiers intoleranse og åpne krig mot tagging kunne få en sjanse til å helbredes. Jo, det er nok den eneste muligheten, tenker jeg, der jeg sitter på vei mot Storo. Men først går jeg av på den nye stasjonen i Nydalen. Og min første tanke er at denne stasjonen ville det virkelig ha vært synd om noen sprayet ned.
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet. Noe forutsigbart, antakelig. Noe abstrakt, kanskje med en snev av Statoil-estetikk for å piffe opp elendigheten. Men jeg får et lite sjokk når jeg stiger av toget. Mine forutinntatte meninger om hva som får passere som offentlig utsmykking blir umiddelbart lagt i grus. Stasjonen ser ut som en splitter ny flyplass. Det er til og med lysstriper på perrongen. Den er nesten sofistikert lekker. Det eneste man kanskje kan klage på, er fargevalget til pilarene midt på perrongen; en skitten, brunoransje nyanse som leder tankene hen på de flekkene som kan oppstå på et appelsinskall når man glemmer det igjen på bordet over natten. Men det er en bagatell, og det kan tross alt gjøres om. Overser man dette, gir Nydalen T-banestasjon et avslappet, og et på besynderlig vis moderne inntrykk.
Selve utsmykkingen er en lyd- og lysinstallasjon i rulletrappen. Et prosjekt som involverte en rekke aktører fra flere fagområder for å kunne la seg gjennomføre, og det går helt i symbiose med stemningen for øvrig. Det er kanskje det beste eksempelet jeg har sett på en permanent installasjon i det offentlige rom som faktisk fungerer. De sekundene man står i rulletrappen er helt magiske, og jeg blir nesten misunnelig på de som bor i nærheten. Tenk å kunne glede seg hver dag til noe så trivielt som å ta rulletrappen ned til T-banen! Mens jeg venter på toget videre til Storo, drar jeg opp og ned rulletrappen med et tåpelig smil om munnen, stadig mer overbevist om at en bedre verden er mulig.
Men på Storo er jeg tilbake i virkeligheten igjen. Denne stasjonen står i nesten diametral motsetning til den forrige. Så gjennomført blygrå og massiv at det er nærliggende å betrakte selve dens eksistens som et utslag av ironi. Den ser mest ut som en ubåtsbunker fra andre verdenskrig. Ingen utsmykking i verden kan redde denne triste betongklumpen fra å utstråle noe annet enn tristesse og menneskelig fornedring. Det er riktignok gjort et godt forsøk, men Hilmar Fredriksens gule prikker fører en håpløst ujevn kamp. Tanken er god, og ikke helt feil, men det burde være så mange flere. Uendelig mange flere. Nå fungerer det hele mest som en påminnelse om at det også finnes farger som ligger utenfor gråtoneskalaen.
Det meste befinner seg på utsiden, så jeg drar ut for å se meg ordentlig om. Men Storo er omtrent like grå som T-banestasjonen stedet har fått, det er bare skiltene til 7-11 som er i farger. Det er flere av de gule prikkene her, men de virker hjelpeløse mot landskapet omkring. Dessuten regner det. Det slår meg at om man pakket hele stasjonen inn i de gule prikkene, og virkelig gjennomførte det, konsekvent til det ekstreme, så kunne det bli ganske fint. Omtrent som det glansete papiret rundt en karamell med sitronsmak, bare større. Og uten karamell. Slik det er, ser både stasjonen og utsmykkingen litt halvferdige ut. Kanskje det er tilfellet? Verden er jo tross alt ikke ferdig. Se deg ut av vinduet; vi kommer aldri til å bli ferdige. Ikke nubbetjangs. Og når det blir kaldere blir det enda flere forsinkelser. Og innstilte tog. Men inntil da: Ta T-banen. Ta en tur ned rulletrappen på Nydalen stasjon. Man blir et bedre menneske av det.