• Dan Wolgers: Uten tittel, 2003

Tilværelsens uutholdelige letthet

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

I årenes løp er det blitt stadig tydeligere at Dan Wolgers på en forskrudd måte egentlig viderefører en slags tradisjon fra 1960-tallet. Den kan muligens til og med betraktes som en spesifikk svensk tradisjon, en form for Fluxus-lignende virksomhet der humoren er sterkt fremtredende, på godt og vondt. Oftest på vondt.

I prosjekter som med glimt i øyet bevisst angriper yttergrensen for hva som passerer som en kunstnerisk handling, det være seg å stjele noen benker fra Liljevalchs eller pryde Stockholms telefonkatalog med sitt eget nummer, aner man Öyvind Fahlströms og Carl Fredrik Reuterswärds åndelige nærvær. Men Wolgers skiller seg fra sine forgjengere ved at det alltid ligger en desperat grunntone i bunnen av arbeidene hans, som forvandler dem fra tilsynelatende lekne, avslappede, smarte verk – til noe ganske annet. I Wolgers’ hender blir humoren opphøyd til et manipulativt instrument, og latteren har aldri vært direkte hjertelig.
I Galleri Riis viser Wolgers seg fra sin mer lavmælte side. Her opptrer lekenheten i forholdet til materialet, men her virker den snarere genuint oppriktig. Nesten barnslig undersøkende. Ingen harde skremsler denne gangen. Det er tyngdekraften han vil til livs her, i følge pressemeldningen, og resultatet er nærmest vektløst – og sågar lydløst.
Løv og fjær er stilt opp mot knokler, og svevende objekter – en stemmegaffel, et lite tre, et speil, en magnet osv. – omgitt av en slags molekyllignende konstruksjon. Jeg tror neppe at objektene er tilfeldige, men de gir et mystisk inntrykk der de henger fastspent. Som om en universell kompleksitet nødvendigvis måtte understrekes. Eller en universell, altomfattende form for bondage; det dreier seg jo tross alt om symboler for lyd, natur, refleksjon og tiltrekning, som holdes fast i en permanent tilstand over bakken.
Det er også denne sammenstillingen som redder utstillingen fra å gli ut i en altfor slapp, meditativ stemning. Mot de kritthvite veggene på Riis spiller dessuten skyggene en avgjørende rolle. Objektene blir belyst fra flere sider og kaster slagskygger til alle kanter, noe som på avgjørende vis blir en integrert del av verket og bidrar til denne følelsen av vektløshet. Aldri har veggene vært så hvite, heller.
Det virker som om Wolgers har gått varsomt fram. Her finnes ingen antydning til voldsomhet, ingen spekulativ overdrivelse, bare en stillferdig poetisk uro som på sikt kan vise seg mer effektiv og nedbrytende. Om tyngdekraften oppheves, – Wolgers lykkes i alle fall med å formidle en forestilling om det, og mer enn som så kan vi tross alt ikke forvente – settes alle regler ut av spill og feltet blir stående åpent. Da kan hva som helst skje, og det ligger da også en lett nervøs forventning over utstillingen. Som om de fire hoftebeina som har fått et eget rom, egentlig ligger over, venter på å få litt tyngde, ja, venter på å bli dekket av sener, kjøtt og muskler igjen. De er plassert som om de var et par reservedeler i en lagerhylle. Har vi ingen gravitasjon å forholde oss til, er det tvilsomt om ideen om lineær tid har noen berettigelse heller.
Utstillingens fineste verk befinner seg ved siden av resepsjonen. To globuser uten kart; den ene med diverse menneskeknokler og en tent lyspære, den andre fylt med tørt løv. En oppdatert vanitassymbolikk, verkets holdbarhet er vel knapt evig – men også et bilde på at menneskelig strev ikke nødvendigvis behøver å stå i et motsetningsforhold til naturen. Så lenge vi står med begge beina på jorda, kommer vi ikke unna at vi er en integrert del av den.
Hvordan var den gamle gåten igjen? Hva veier mest, et kilo bly eller et kilo fjær? Slipp dem ned på tærne, så får du se.