• Thorbjørn Sørensen: M&M

Dekorkunst

Av: Lars Toft-Eriksen

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Galleri Wang viser for tiden flere nye arbeider av Thorbjørn Sørensen. På fire store lerreter har han med air-brush malt vertikale striper i ulike bredder og farger. Sørensen har tidligere arbeidet med abstrakt maleri i forskjellig formspråk, deriblant striper.

Skumringstime og Dobbel A er begge i samme stil som Sørensens tidligere «stripemalerier». Det førstnevnte er meget fargerikt og har et strengt formspråk, mens det andre er mer beskjedent og nyansert. Dyp blå dag og M&M har et noe annerledes uttrykk. Disse er først malt som «ordinære» striper, for deretter å slipes ned slik at fargene og konturene viskes ut og grunningen kommer til syne.
Umiddelbart kan Sørensens malerier minne om arbeider fra det som gjerne kalles Post-painterly abstraction med kunstnere som Barnett Newman og Kenneth Noland. Men Sørensens verk har utover den visuelle likheten ikke noe med denne tradisjonen å gjøre. Snarere opererer han innenfor et annet kunstnerisk paradigme der illusjonen har vært et viktig element. Om man vil, er illusjonen også klart til stede i «stripemaleriene», som med gode grunner har vært sammenlignet med tapeter. For om man ikke undersøker dem nærmere, kunne de like gjerne vært stykker av tapet strukket over blindrammer.
Dette er å balansere på en smal egg. Arbeidene kan nemlig like gjerne være tapet, som å være avbildninger av dette. For maleriene har et glossy og lekkert uttrykk. Det enkle, mettede og overflatiske formspråket gir dem preg av industriell design og produksjon. Studerer man dem på nært hold oppdager man ikke annet enn det man gjør når man studerer et hvilken som helst tapet på samme avstand . Man ser strukturer som viser hvordan tapetet er produsert. Enten det er vevet, trykket eller malt. Malerienes likhet med tapet kommer tydelig til syne i Dyp blå dag og M&M. De kan like gjerne være det de søker å forestille. Det eneste som er igjen er deres dekorative funksjon, og slik sett kunne de like gjerne vært industrielt fremstilt. Arbeidenes titler blir også tapetaktige. De er ikke annet enn floskler og fungerer ikke i samspill med maleriene utover det å poengtere deres overfladiskhet.
Sørensens stripemalerier kan ses i lys av de senere års trender innen interiør og design. De kommer godt overens med normene for god smak hva gjelder innredning. Med sin strenge enkelthet og sitt markante, men raffinerte fargespråk er de lekre, hippe og dekorative.
Arbeidene kan forstås som en problematisering av forholdet mellom kunst og andre gjenstander. Å gi inntrykk av at et produkt er unikt, at det er kunst, er i dag et utbredt fenomen innen handelsindustrien. Men hva skjer når kunsten gir uttrykk for det motsatte? Dette er langt i fra en ny problemstilling.
Sørensens verk kan derfor ses som et kritisk uttrykk for den tomhet som preger mye av hyperkapitalismens konsumkultur. De er med sine polerte overflater, bilder på den meningsløshet, overfladiskhet og det bedrag som ligger til grunn for mye av dagens konsum. Pop-kunst har av mange vært tolket som en kritisk røst mot kapitalismen. Sørensen kan nok ikke karakteriseres som pop-kunstner, men like fullt kan hans stripete malerier tolkes i samme retning. Selv om pop-bevegelsen i dag er historie, er denne kunstens kritiske holding høyst aktuell. Slik sett er Sørensens arbeider et velkomment bidrag.
Maleriene kan altså betraktes som både kunst og dekor samtidig. Lik det meste av det som kalles billedkunst, fungerer arbeidene som begge deler – enten man liker det eller ei. Hva man velger å se dem som eller bruke dem til, får hver enkelt avgjøre. Hvordan og hvor godt arbeidene står seg som kunst, er en sak som kan diskuteres. Sikkert er i hvert fall at flere av Sørensens stripete malerier er lekre tapeter – for en stund.