• Anne Lise Stenseth: Byfugler, videostill

Overlevelsesstrategier

Av: Frank Messel

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

I videoverket Fuglinne, fra 2001, forteller Anne Lise Stenseth historien om Yngvil Teigen, kunstneren som fratrådte sin lektorstilling ved Statens håndverk- og kunstindustriskole, for å vie seg til fuglenes velferd. Med et uttrykksspråk solid forankret i dokumentarsjangeren, skildrer filmen Teigens daglige gjøremål og rutiner.

På Stenseths utstilling på Stenersenmuseet vises Fuglinne som enkeltprojeksjon. Byfugler fra 2003, den andre av i alt fire videoarbeider som vises på utstillingen, er til sammenligning en romlig installasjon bestående av tre store projeksjoner lagt inntil hverandre.
I Byfugler fortsetter fortellingen om fuglekvinnen Teigen. Mens Fuglinne tok for seg opptreningen av syke og skadde fugler, handler Byfugler i større grad om Teigens rolle som matmor for dyrene. I den ene projeksjonen ser vi henne forberede brødet som skal bli til fuglefôr. Den midterste projeksjonen er en utendørsscene. Teigen har tatt oppstilling et sted i Oslo sentrum, fuglene stimler sammen rundt henne. Lydsporet, som er tredelt, er her fullstendig dominert av fugleskrik og trafikkstøy. Sekvensen representerer et skifte av fokus. Nå er det ikke lenger Teigens rolige forklaringer og utgreiinger som samler og strukturerer et kaotisk hjemlig miljø. I byen og det urbane rommet, skildret som en arena for kamp og overlevelse, har fuglene overtatt som primære «fortellere».
Tredelingen av lyd og bilde bryter opp den narrative strukturen, fortellerformen blir fragmentarisk og båret frem av enkeltvise hendelsesforløp. Denne presentasjonsformen bidrar til å fremheve spesielle tematiske sider ved verket, og åpner for flere tolkningsmuligheter. Betrakteren må gå mer aktivt inn for å skape sammenhenger i mengden av informasjon og inntrykk.
Presentasjonsformen avdekker i stor grad kunstnerens regigrep. Slik oppstår en problematisering av dokumentaren som metode og form. Mens Fuglinne passet relativt godt innenfor en troverdig dokumentarisk ramme, utvider Byfugler grensene for en «usynlig» og «nøytral» observasjon. Spørsmål om iscenesettelse melder seg, særlig i videoens tredje projeksjon, der Teigen etter å ha sluppet en friskmeldt hauk på vingene, klatrer opp i et tre og inntar fuglenes perspektiv. Hun svarer åpenbart på en henvendelse fra kunstneren da hun meddeler at hun skulle ønske hun var en fugl og kunne gå i ett med løvverket.
Dokumentarsjangerens pålitelighet blir satt ytterligere på prøve i videoen Bamse fra 2003. Filmen er et intimt og avslørende portrett av en ung kvinne og hennes tvetydige forhold til en stor og lodden kosebamse. Hva slags funksjon bamsen har i livet til kvinnen, gir ikke filmen et klart svar på. Fungerer den som et substitutt, i så fall, for hva? Når kvinnen føder et barn, kommer bamsen i andre rekke, men hun fortsetter å behandle den som om den var et levende vesen.
Portrettet av den unge kvinnen (eller er det egentlig teddybjørnen filmen portretterer?) balanserer på grensen mellom dokumentar og fiksjon. Stenseth benytter fortellertekniske virkemidler som humor, ironi og tilbakeholdelse av informasjon. Den visuelle uttrykksformen er bestemt av vekselvis lange og korte klipp, kameraføringen er rastløs slik at perspektivet stadig skifter. Uttrykket kan minne om dogmefilmens lek med dokumentarens sjangerkonvensjoner, der typiske dokumentariske virkemidler benyttes i fiksjonsfilmen som en «garantist» for handlingens og karakterenes sannhet og autensitet. I Bamse er bruken av sjangertypiske virkemidler så prangende at de så og si virker mot sin «hensikt». Slik insisterer filmen på å etterlate betrakteren i villrede vedrørende sannhetsgehalten i denne historien.
Fortellingen om Ingvil Teigen og kvinnen med kosebamsen knytter an til felles tematiske problemstillinger. I et samfunn preget av oppløsning og fragmentering, der de enkle overbyggende ideologiene og verdiene er erstattet av massemedienes schizofrene referansepunkter, destabiliseres rammene for enkeltmenneskets orienteringsmuligheter. En tilstand uten klare og trygge holdepunkter medfører ofte fremmedgjøring, slik at den enkelte, for å overleve, må konstruere alternative strategier. Siden det er samfunnet og kulturen som til enhver tid definerer normaliteten, vil slike individuelle strategier i regelen bli oppfattet som avvik fra normene. Videoarbeidene til Anne Lise Stenseth synes derimot å hevde, blant annet ved at disse avvikende strategiene er skildret med verdighet og humor, at oppfatningen av hva som er normal adferd kan være personlig betinget.
Den siste videoen i utstillingen, Harvest fra 1999, er et nært og lyrisk portrett av Stenseths besteforeldre. To gamle mennesker inntar et måltid i hjemlige omgivelser. Kameraet følger snart den ene, snart den andre. Tidvis er kameraføringen svært nærgående, ansiktsrynkene og hudfoldene fyller nesten hele billedflaten. Opptaket er gjort med blandingslys og kjørt i slow motion, virkemidler som sammen skaper en kornete oppløsning.
Til tross for mange ulikheter når det gjelder fortellertekniske grep, fremviser Harvest en tilsvarende medmenneskelig og empatisk holdning som finnes i utstillingens øvrige arbeider. Den formulerer, gjennom sitt forsonende blikk på alderdommen og livets forgjengelighet, en kritikk av medias tabloide og institusjonaliseringssamfunnets kliniske bilde.
Generelt inntar Stenseth i sine videoarbeider en kritisk posisjon som har vist seg normativ for mye av den nordiske videokunsten den siste tiden. Siden danske Gitte Villesen og andre introduserte det dokumentariske uttrykket midt på 90-tallet, har en rekke kunstnere tatt i bruk videokameraet og det levende bildets potensielle relasjon til begrepene sannhet og autensitet til å fremme samfunnskritiske og ideologisk ladete utsagn. I mye av samtidens dokumentarisk baserte videokunst med moralske intensjoner, er den kritiske distansen til budskapet ofte minimal. Dette fører til at vilkårene for refleksjonen og meningsproduksjonen innskrenkes. Anne Lise Stenseth greier i sin kunst, ved å skape en tvetydig holdning til innholdet hos betrakteren, å opprettholde denne distansen.