• AbA/Art by Accident: Mikropsitiske øyeblikk

Helhetlig om det tredimensjonale uttrykk

Av: Helene Brekke

Publisert:

Utgave: 7/2003

Del: 

Årets skulpturbiennale er delt i to. Den ene delen befinner seg i Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg og den andre i Vigeland-museet i Oslo. Dette er tredje gang Norsk Billedhoggerforening arrangerer skulpturbiennale. Medlemmene har fritt sendt inn arbeider, og 25 prosjekter med 34 kunstnere er blitt valgt ut.

Billedhoggerforeningen har i år som tidligere, valgt en høyt profilert kurator fra et av våre naboland. Denne gangen er det den danske Dorthe Abildgaard (Billedkunstcenteret i København) som har fått oppdraget, og skulpturbiennalen viser et spennende tverrsnitt av den tredimensjonale kunsten i Norge i dag.
De to utstillingsstedene valgt for biennalen, er svært forskjellige. Haugar Vestfold Kunstmuseum har et moderne visningsrom, en såkalt hvit kube. Her står verkene fritt til å utfolde seg og til å kommunisere med publikum. Kuratoren har satt sammen utstillingen på en glimrende måte. Hvert verk får det spillerommet det trenger. Samtidig finnes det en naturlig overgang mellom de ulike arbeidene, noen verk flettes nærmest inn i hverandre. Som når neondyrene til Johanna Rylander og Marit Flåtter i Neon Tiere liksom kommer inn på kontoret til Johan Urban Bergquists Versaltrykkeriet, og malespannet til Åsil Bøthuns Hverdagsobjekter står i hjørnet på den andre siden av Bergquists verk. Hvis man skal problematisere dette metodiske grepet, kan det tidvis være vanskelig å definere hvilke elementer som hører til hvilke verk. I samtidens skulpturkunst er verkets rammer ofte vanskelig å definere i utgangspunktet.
Vigeland-museet er et ganske annerledes utstillingsrom. Det er et tungt og klassisk museumsbygg, og fungerer mer som et monument over kunstneren Vigeland, enn som en levende museumsinstitusjon. Her har kuratoren også tatt i bruk de rommene hvor museets faste samlinger vises. Dette skaper en helt annerledes spenning enn i Haugar Kunstmuseum. Her kommuniserer de nåtidige – og tidvis flyktige – verkene med de monumentale skulpturene til Vigeland. Verkene blir satt inn i en kontekst som gjør at man som betrakter blir ledet til å ta stilling til både den samtidige skulpturen og den skulpturtradisjonen Vigeland representerer. Undertegnede fant det spennende å gå rundt mellom de «kjente og kjære» skulpturene til Vigeland og lete seg frem til neste verk som tilhørte biennalen. Verk som på en eller annen måte skaper en spenning i den konteksten den er plassert i.
Kalle Grude og Jan Løchstøer i AbA/Art by Accident har verk både innenfor og utenfor Vigeland-museet. Spredt omkring på plenen rundt museet står det små glassmontere på stålstylter. Inni er det mennesker. Bittesmå mennesker. Det ligner mennesker som vanligvis befolker en park – turister, pensjonister, kvinner og menn. Grude og Løchstøer tar for seg temaet makropsi/mikropsi. Altså ting som virker større eller mindre enn hva de egentlig er. Inne i museet presenterer de foto av et miniatyrmenneske satt opp mot forskjellig objekter og landskap. De små modellfigurene står i sterk kontrast til de enorme skulpturene i Vigeland-museets permanente utstilling.
Bergquists verk Versaltrykkeriet står utstilt i Haugar kunstmuseum. En vegg med en dør merket «Versaltrykkeriet» deler verket i to. På den ene siden er det et rom med en vest i glass og ramme overlesset med medaljer og pins med Cadeseus-symbolet (en stokk med to slanger tvinnet rundt og to vinger i toppen). Et trehus på stylter står midt i rommet. På en av veggene i rommet henger et skilt med skriften «ET IN ARCADIA EGO…» Arcadia er et faktisk stedsnavn fra det antikke Hellas, men blir også brukt som betegnelse på et tenkt paradis på jord.
Døren merket «Versaltrykkeriet» har et tittehull. Gjennom det kan vi se inn i et kontorliknende landskap. Går vi rundt veggen møter vi en kontorplass overlesset med papirer, bilder og skriverier om astronomi, djevelen og ikke minst Caduseus-symbolet, som ofte blir brukt i medisinsk sammenheng. Fra antikken er det Hermes som bærer dette symbolet. I romersk mytologi symboliserer det Merkur som har helbredene evner. Tanker om liv og død, godt og ondt, fremstår som hovedtema i dette verket.
Bøthun er den eneste av kunstnerne som blir presentert i begge museene. Hennes pappskulpturer er utrolige illusjoner. I Tønsberg er hun representert med Hverdagsobjekter. Maleverktøy, en stol, spiker og hammer og en vaskebøtte med tilhørende langkost og feiebrett. I Vigeland-museet står en ergometersykkel og et trimapparat, utført i det samme pappmaterialet. Å sammenligne verkene med readymades er kanskje nærliggende, men dette er noe som går forbi readymades. Det omhyggelige arbeidet med å lage disse vanligvis samlebåndsproduserte objektene gjør at de nærmest bli det motsatte.
Kurator Abildgaard presenterer gjennom utstillingene i Haugar Vestfold Kunstmuseum og Vigeland-museet, to ganske motsetningsfylte opplevelser. Likevel er det et helhetlig bilde av norsk samtidsskulptur som møter oss på årets skulpturbiennale. Sammenhenger og konflikter i den virkeligheten vi befinner oss i, ser ut til å være et overordnet tema for utstillingen. Begge utstillingene står sterkt alene, men det er først når man får kontrasten mellom de to utstillingslokalitetene som bakteppe at helheten i biennalen kommer til sin rett. Norsk skulpturbiennale 2003 er et interessant møte med en spennende og høyst levende kunstart.