Kultur som salderingspost

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

Man har snakket mye om venting i det siste. Venting på at Kulturmeldingen skal fremlegges og at kunstliv og kunstnerne skal tilgodeses med hele 238 sider visjonær oppmerksomhet. Men så viser det seg at man nok enda en gang har ventet på Godot.

Vel å merke kom han denne gang, men han kom så stille, og han tok så liten plass. På sikt vil vi kanskje ikke en gang merke at han har vært her?
For Kulturmeldingen tar dessverre større plass i bokhyllen enn i vår bevissthet. Slik sett står ikke resultatet i forhold til forventningene. Men kanskje er det også her feilen ligger. Ikke i en dårlig kulturmelding, men i kulturarbeideres feilaktige forventninger til den. Etter 70-tallets utvidede kulturbegrep, og 90-tallets kvalitetsorientering, speiler vel også dette tiårets melding samfunnet for øvrig: Den er relativt visjons- og ambisjonsløs. Kulturmeldingen er i hovedsak en gjennomgang av tingenes tilstand, og en vurdering av tingenes tilstand som god.
Det som i størst grad foruroliger undertegnede, er altså ikke de 238 sidenes innhold, men derimot måten meldingen er blitt presentert på. For Svarstad Haugland uttalte på pressekonferansen at hun hadde forventninger om at striden om meldingen ble liten; at man for en gangs skyld skulle kunne enes om noe: Nemlig at kultur er fint og viktig – og har en egenverdi.
Denne enigheten er kanskje den største fare kunsten står overfor: Faren for at kulturen inkluderes i den grad at den reduseres til begreper om trivsel og stimulans. At den dermed statlig og politisk ikke bare blir en økonomisk, men også en innholdsmessig salderingspost. At kulturen overlever som hyggelig, trivelig – og fullstendig ufarlig.