• Sune Nordgren. Foto: Copyright BALTIC, Gateshead. UK.

Visjon – ambisjon – manifestasjon

Av: Anita Rebolledo

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

Sune Nordgren, 55 år, er utdannet grafiker og grafisk formgiver, og har studert økonomisk historie og kunsthistorie ved Lund Universitet. Han har jobbet som kunstkritiker og laget kunstprogrammer for svensk radio og TV. Museumserfaring har han som direktør for Malmö Kunsthall 1990-96, IASPIS, Stockholm 1996-98 og BALTIC, The Centre for Contemporary Art in Gateshead, England 1998-2003.

1. juli ble Nasjonalmuseet for kunst en realitet. Under denne paraplyorganisasjonen finner vi Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum. 3. juli fikk Nasjonalmuseet for kunst sin første direktør. Svenske Sune Nordgren har sagt ja til å virkeliggjøre det nye museets visjon, nemlig å være den viktigste kunstarenaen i Norge og en av de best profilerte i Nord-Europa. Ansettelsen har skapt store forventninger i miljøet.
Sune Nordgren er ingen nybegynner. Han har tidligere bygget opp Malmö Konsthall, IASPIS i Stockholm og forlater nå jobben som direktør for BALTIC i Newcastle, en institusjon han i løpet av seks år har bygget opp til å bli et av Europas største sentra for samtidskunst. Nå skal han gjenta bragden her i Oslo.

Få miljøene til å samarbeide
Utfordringene står i kø. Nasjonalmuseet for kunst må ha økt finansiering, problemer knyttet til plass og samlokalisering må løses, og ikke minst må Nordgren få de ulike fagmiljøene til å samarbeide.
Han søkte ikke direktørjobben. Han ble kontaktet. Og han bruker konsekvent ikke ordet problemer – han snakker om utfordringer.
– Hvorfor sa du ja?
– Det er utfordrende å gå i gang med slike prosjekter. Dessuten, og det er viktig for meg, er ambisjonen veldig høy – jeg skal bygge opp en institusjon med internasjonale relasjoner – en institusjon som har som ambisjon å vekke internasjonal oppmerksomhet.
– I prinsippet skal jeg gjøre det samme i Oslo som i Newcastle, Stockholm og Malmö. Jeg må få alle til å jobbe i én og samme retning.
– Ved de fire museene finnes en stor stab med høy kompetanse, og både ansatte, kunnskap og erfaringer skal dirigeres fra ett hold, og på den måten skal vi få synergieffekt. Sammenslåingen gjør at vi kan frigjøre kreative ressurser. Flere kan avlastes for tunge, administrative oppgaver og bruke mer tid på å skape utstillinger og aktiviteter rundt utstillingene. Slik er det også når det gjelder økonomien. Det er mye penger i systemet, og disse kan nå utnyttes bedre.

Bevare kompetansen
– Er det mulig å ivareta de tidligere museenes identitet og samtidig bygge opp en felles identitet for det nye museet der de tidligere institusjonene føler tilhørighet og selvstendighet?
– Jeg kommer nå fra mitt første møte med de fire lederne. Jeg føler optimisme når det gjelder samarbeid, og jeg føler meg varmt velkommen.
– Jeg vet at man har høye forventninger til meg. Jeg skal bygge en plattform og stake ut en retning. Alt må peke framover – slike beslutninger vil være populære for noen, upopulære hos andre.
– Selv om de fire museene i dag styres av folk med sterke personligheter, så er det jeg som skal være den sterkeste. Men jeg vil poengtere at det er viktig å bevare kompetansen som finnes i de fire institusjonene, og hele tiden stimulere til samarbeid på tvers av faggrensene. Jeg er sikker på at den nye institusjonen vil kunne skildre virkeligheten mer fasettert og mer kreativt enn hvert enkelt museum hittil har kunnet gjøre alene.
– Dette er en langsom prosess. Inntil videre kommer det nye museet fysisk til å være delt på flere steder i byen. Det er vanskelig å snakke om én institusjon fordi det dreier seg om flere bygg og flere samlinger. Men fra 2005 handler det om ett navn og én identitet. Kanskje skal den ha et nytt navn, et egennavn, som for eksempel Prado eller Reina Sofía i Madrid. Nasjonalmuseet for kunst er foreløpig en arbeidstittel.
– Regjeringen og Stortinget vil at Nasjonalmuseet for kunst skal bli et kulturpolitisk løft, men foreløpig har de lagt få penger på bordet for å realisere det nye museet, ei heller penger til ny arkitektkonkurranse. Fra før har vi to resultatløse arkitektkonkurranser. Kommentar?
– Arkitektkonkurransen kan kanskje komme om et år, slik at vi kommer i gang med selve byggingen i 2006. Men, egenlig er det ikke så viktig når dette skjer, man har prøvd mange ganger, denne gangen det bli riktig. Vi skal skynde oss langsomt, identifisere situasjonen og behovene, før vi utlyser ny arkitektkonkurranse.

Sammenslåingen gir muligheter
Nordgren er opptatt av kunstformidling og at museene skal kommunisere med publikum. For å lokke folk til Nasjonalmuseet for kunst mener han at samlingene hele tiden må utfordres og at kunsten må sees i en internasjonal sammenheng.
– Publikumstallene for de fire museene burde vært høyere, kanskje med unntak av Nasjonalgalleriet. Det handler om å bygge sitt eget publikum. Museet må skapes om til en møteplass. Alle mennesker trenger en tredje plass å være. Vi har hjemmet, arbeidet og den tredje plassen. For noen er det puben eller fotballbanen, men jeg vil at det skal være Nasjonalmuseet for kunst. Vi må skape tillit til den nye institusjonen, slik at publikum vil dit selv om de ikke vet hva slags utstillinger og aktiviteter som pågår. Museet skal speile den virkeligheten vi lever i, virkeligheten kan være sjokkerende og ubehagelig, men skal formidles på en slik måte at folk føler at det angår dem og deres hverdag.
– Nye opplevelser skapes når den kjente kunsten kombineres med arkitektur, design og kunsthåndverk slik det blir mulighet for nå. Det er også slik at de ulike kunstartene er i ferd med å gli mer og mer over i hverandre. Sammenslåingen gir derfor spennende muligheter til å sette kunsten inn i nye miljøer og nye konstellasjoner, konfrontere billedkunst med arkitektur, design og kunsthåndverk og vice versa.
– Ved å slå sammen de fire museene får vi en større institusjon, som står sterkere, og som gjør det lettere å låne inn fra utlandet. Hittil har innlån fungert i utveksling av Munchs kunst som har en sterk posisjon ute. Men jeg tror at det fins skatter også i de andre samlingene – noe som vil gi flere muligheter for innlån enn når hver institusjon jobber alene.
– Mye kan også gjøres i samarbeid med andre kulturinstitusjoner. Jeg tenker på virkelig samarbeid, ikke bare vise en ballett eller gi en konsert i museets lokaler. Prosjekter kan initieres av hvem som helst, man bestemmer rett og slett at det skal være interessant å gjøre noe sammen. Den nye operaen er et eksempel på hvor vellykket det kan bli – der er kunsten integrert i arkitekturen – den er ikke bare make-up.
– Det fins vilje og beredskap til å jobbe på denne måten, Nasjonalmuseet for kunst skal stimulere slike prosjekter.

Jubileumsutstillingen
– Du har sagt at jubileumsutstillingen på Tullin i 2005 skal vekke internasjonal oppmerksomhet – hvordan tenker du å lykkes med det?
– Den skal ikke bare være en jubileumsutstilling. Da virker det som om man ser tilbake 100 år. Vi skal også se 100 år framover, feiringen skal betraktes som en manifestasjon. Det er viktig å anvende kunnskap og ideer, viktig å få noen utenfra til å se på prosessen. Manifestasjonen må ha tyngde og spiss. Den skal være spennende for Oslo-publikum, men også så spennende at folk kommer fra hele Norge for å se, og det skal også komme folk fra andre land – folk skal føle at de må opp til Oslo for å se denne manifestasjonen.
– Vi skal bygge opp en forventning – ennå vet vi ikke hva den skal romme, men det finnes mange gode forslag. En prosjektgruppe jobber fram forslag, senhøstes legger de dem fram. Det er ikke lenge til 2005, så når forslagene foreligger må vi jobbe som bare faen! Parkeringsplassen på Tullinløkka er interessant – stedet har i seg mulighet til å få til noe virkelig entusiastisk! Ambisjonen er at det skal være en klar og tydelig manifestasjon. Og denne manifestasjonen skal være slik at folk ikke tviler på at noe nytt er på gang. Nyskapningen skal ikke bare gjelde Tullinløkka, også innendørs skal det være forandringer. Når publikum går inn i Nasjonalgalleriet skal de føle at noe har skjedd. Samlingene skal være hengt opp på nye måter, satt i andre sammenhenger – det skal rett og slett kjennes som et nytt museum – som om det har gått en frisk vind gjennom huset!

Forventer strid og kontroverser
– 1. oktober begynner du i jobben: Hva forventer du å få til som direktør for det nyetablerte nasjonale kunstmuseet?
– Forventningene til meg selv er at jeg skal lykkes i å gjennomføre det jeg er ansatt for å gjøre. Den forventningen og ambisjonen vil jeg ikke slippe. Vi skal bli en internasjonal arena. Med felles krefter skal vi skape et unikt museum – der vi kan stimulere og initiere kreativt samarbeid under én paraplyorganisasjon. Det finnes faktisk ikke mange slike museer i verden. Dette nye museet skal beskrive virkeligheten på en tydeligere måte enn hva de fire museene har kunnet gjøre hver for seg.
– Jeg forventer strid og kontroverser. Jeg kan ikke gjennomføre en slik ambisjon uten stridigheter, det blir en utfordring. Så blir det opp til andre å dømme om jeg lykkes.
– Du virker ikke skremt?
– Nei, jeg er ikke redd i det hele tatt! Men den dagen jeg tar min første beslutning, får jeg mine første uvenner. Man kan ikke gjøre alle til lags.