• Fra Art Basel

    Øystein Aasan

En messe verd

Av: Øystein Aasan

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

Mens debattene har pågått i Norge om hvordan man skal håndtere privat og kommersiell sponsorvirksomhet i kunstlivet, har det internasjonale gallerisystemet forberedt seg til den viktigste uken i året. Ingen hendelser i kunstverdenen genererer så mye virksomhet og økonomi som Art Basel. Her møtes nær sagt alle profesjonelle brukere av kunstsystemet for å se og kjøpe kunst, knytte kontakter og se hvordan strømninger i kunstverdenen utvikler seg.

Nordmenn var livlig tilstede under åpningen av Venezia-biennalen, der den nordiske åpningsfesten nærmest var som en fest for familie og venner å regne. Etter at proseccoglassene var tømt og de aller fleste ønsket å forlate alt som innebar temperaturer over 30 grader, var det få nordmenn som vendte solbrente neser mot Basel. Det er vanskelig å finne en logisk årsak for dette, siden Basel tross alt kan oppvise åtte museer og en messe bestående av 260 av de mest interessante galleriene i verden. Messen er delt opp i flere seksjoner med innhold som filmprogrammer, seminarer og en «kunsthall» der enkeltkunstnere er tildelt alt de trenger av plass og ressurser for å realisere større arbeider. I tillegg til dette etablerte hovedprogrammet finner man «Liste 03», med yngre og mindre pretensiøse gallerier.
Prosessen frem til en presentasjon på hovedprogrammet Art Basel er som oftest lang og krevende. Bare de galleriene som virkelig utgjør en forskjell i kunstverdenen og som viser ung og kvalitativ samtidskunst, får anledning til å delta. Det eneste norske galleriet som deltok, var Galleri Wang. Galleri c/o Atle Gerhardsen, tidligere lokalisert i Oslo, nå i Berlin, deltok for femte gang. Mange gallerier starter med deltakelse på «Liste 03», for siden å jobbe seg inn i hovedprogrammet. Blant galleriene på hovedprogrammet finner man også en seksjon med «Statements», der yngre gallerier viser kun en kunstner og konkurrerer om priser for beste installasjon.
Man kan spørre seg hvorfor en slik messe er viktig for kunsten og dens respektive produsenter og formidlere, rent bortsett fra det økonomiske aspektet. Det finnes tilsvarende messer rundt om i hele verden, men ingen synes å forbigå Art Basel i verken størrelse eller kvalitet. I tillegg til å tiltrekke seg amerikanske samlere spesielt, er innkjøpskomiteer fra museene også markant tilstede. Dette fremtvinger et utvalg av kunst som varierer fra lett håndterlige kunstobjekter til større mer kompliserte installasjoner. Graden av variasjon er dermed med på å gi god oversikt over bevegelsene i kunstverdenen.
Under åpningen av messen kunne en spore mer nervøsitet enn vanlig hos galleriene. Frykten for at generelle økonomiske konjunkturer skulle ha påvirket kunstmarkedet var synlig hos de aller fleste. Etter kun to, tre dager senket man skuldrene og konstaterte at alt foregikk etter normalen.
Som besøkende uten evne til stor handlevirksomhet er Art Basel først og fremst et sted der du kan fylle eventuelle hull i et kunstnerskap du allerede kjenner, finne nye interessante kunstnere og gallerier og se igjen arbeider av høy kvalitet. Messen er stor nok til å bruke flere dager på en grundig gjennomgang. I tillegg er byen Basel fylt med museumsutstillinger og kunsthaller. Men effektiviteten og informasjonsstrømmen er god, og sjansen for ikke å finne det du leter etter er marginal.