50 mill. - vær så snill

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

Det er forbausende behagelig å lese i avisa at Munch-museet mottar 50 millioner fra Oslo kommune. 50 store seddelbunker tilfaller endelig Munch-museet slik at de, altså VI, blir i stand til å bremse det faktiske forfallet Munchs bilder lider av i rent teknisk forstand.

Etter litt ettertanke tenker jeg litt irritert at dette må være midler museet skulle hatt for lenge siden. Disse pengene kommer ulovlig sent og pinlig klaskende ned i kassa tilsynelatende raust og ansvarlig, men antagelig bortimot norsk etterpåklokt og febrilt. Endelig får konservatorene og de museumsansvarlige penger som kan redde bildene. Vi slipper den nasjonale vanære det er å med åpne øyne være medskyldige i å forringe, ødelegge, vanskjøtte og spinke oss til en skandale, noe som kunne fått Oslo til å fremstå som Munch-bildenes absolutt troløse partner, som igjen kunne vise alle at det sitter ekstremt langt inne i vårt land å være ansvarlige, forutseende, kloke og verdibevisste i forhold til å ta vare på de verdiene som kunsten faktisk representerer.
Vi roper likevel hurra for at disse 50 millionene endelig kommer, og vi får håpe de ikke kom katastrofalt sent. Derimot vil ikke 50 millioner være nok til å ivareta og restaurere, sikre og konservere de andre offentlig eide kunstverk i landet. Dette er en stor og ikke påbegynt oppgave som gjennom flere tiår har blitt vanskjøttet. Kun klattvis er det satt i gang skippertaklignende manøvrer for å hindre forråtnelse eller ren gjennomrustning, eller for å hindre at et kunstverk faller sammen. Vi har pr i dag en situasjon der offentlige myndigheter lar kunst forringes i uterom og innomhus, i statsbygg og kommunebygg, i kirker og på torg, i parker og museum. Tilgjengelig og ikke tilgjengelig kunst råtner på rot rundt om, få roper opp om skandalene, ingen tar ansvar for umiddelbar utbedring. Vedlikehold av verdigjenstander er antagelig ikke kulturpolitikk eller noens ansvar, de som eier har eller tar seg ikke råd.
Det ligger mange utsagn i hvordan et samfunn velger å prioritere vedlikehold. Noen ser utgifter til reparasjoner som interessant så lenge verdien av det reparerte er større enn reparasjonskostnaden, men idet øyeblikk vedlikeholdet koster mer enn det eieren mener objektet er verdt, bortprioriteres reparasjon og omsorg, om det da i det hele tatt føres tilsyn med kunstverkenes tilstand. Et samfunn som ikke steller sine kulturskatter godt, som ikke tar vare på og forvalter de ulike kunstverk med et minstemål av respekt, er ikke en optimal kjøper og samhandlingspartner i framtid og samtid.
Kunstnere og kulturpolitikere og finanspolitikere og borgere og barn må kunne kreve en økt vilje til å bevare det ervervede, evnen har vi, kompetansen finnes. Dette høres ut som konservativt pisspreik, men er ikke det, dessverre. Det er derimot piss at en må preike om et opplagt behov for konservering av gamle og nye kunstverk, som om vedlikehold var et fremmedord og ukjent begrep. 50 millioner til Munch kan vi tolke som et første skritt i retning av en offentlig erkjennelse om at noe faktisk må gjøres, dette koster, men det ville vært enda dyrere å latt være, på sikt og for evigheten.