• Gayatri Spivak i aksjon.

    Børge Iversen

Å feste lit til stedet

Av: Ika Kaminka

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

Det hevdes at stedet er truet. Stedene verden over blir likere og likere, distriktene tappes for mennesker og identitet, storbyene glir over i global konformitet. Paradoksalt nok går denne utviklingen hånd i hånd med den eksplosivt økende turistindustrien og dennes jag etter det særegne og eksotiske. «Stedet» gjøres i økende grad til gjenstand for merkevarebygging, og kunsten bidrar med sitt: stedsbaserte kunstprosjekter.

Konferansen «Steder/Places» var både et symptom på dette, og – muligens – et noe uartikulert forsøk på en kritikk. Konferansen var lagt til Maihaugen, Lillehammers viktigste stedsmarkør.
Programmet var stjernespekket, men uten ledetråder. Hvert innlegg var som et klart avgrenset sted i seg selv, og det var opp til publikum selv å skape en sammenheng. Informasjonsarket ga ingen retningslinjer. Det besto av fyndige ordsammenstillinger («Det lokale og det globale. Historien og fiksjonen. Samfunnet og kunsten.») og liksom-polemiske spørsmål («Hvilken betydning vil og kan kunsten ha i dagens samfunn?»). Det var lett å føle seg bortkommen.
Men stjernene glimtet. Okwui Enwezor holdt et engasjert innlegg som svar på den kritikken av Documenta XI som hevder at den dokumentariske kunsten der ikke var å betrakte som kunst. Man kunne, noe søkt, hevde at han forsvarte kunstens status som et eget sted – et åsted for kunstnerisk erfaring. Og han viste flere «stedegne» videoarbeider, blant annet Amar Kanwars A Season Outside: absurde, men reelle ritualer fra den spente indisk-pakistanske grensen.
Forfatterne Ole Robert Sunde og Stig Sæterbakken snakket ordrikt om hvert sitt sted. Richard Layzell holdt en glimrende performance om øyet som ser og stedet som blir sett. Per Bjarne Boym sa også noe, men det skjønte jeg ikke. Mellom hvert innlegg var det såkalte «omslag» – stedløse kunstneriske innslag – som skulle få publikum til å glemme hvor de hadde vært og hvor de skulle hen.
Om kvelden ble publikum omplassert til et utopisk ikke-sted, en «westernlandsby» i åsene bak byen. Her fikk kunstnere som Lars Paalgard og Buckle Bunnies være stjerner, og publikum fikk gjøre som kunstpublikum gjør, hvor det enn måtte befinne seg: Drikke, se og bli sett. Folk skaper sted.
Først andre dag begynte det å avtegne seg et slags kart over konferanseterrenget, et kart ikke basert på korteste og mest analytiske vei mellom to punkter, men et slags assosiativt tankekart.
Åshild Ulstrup kåserte om stedets ånder – troll og huldre – slik de ble opplevd av budeia Guri Lykken, som noen man måtte forhandle med om man skulle begi seg inn på stedet. Den australske aboriginerkunstneren Christine Christophersen fortalte om når stedet settes på spill, en historie om en utrettelig kamp for å verne et landområde mot kapitalens interesser, en kamp mot myndigheter og ikke minst mot uran-gruveeiere som på et tidspunkt ville sende radioaktivt vann ned de livsgrunnleggende elveløpene. Stedet er livet.
Og så kom Gayatri Spivak. Som en stolt, men ydmyk diva kom hun skridende rett fra flyplassen og inn i auditoriet, og begynte å snakke før hun var kommet ned trappen. «Stedet er også et ståsted», sa hun. A point of view. Det bestemmer hva man ser og ikke ser; ethvert sted har sin innside og sin utside. Stedet er politisk. Det er urealistisk å tro at man kan oppheve grensene mellom det som er innenfor og utenfor, men man kan være seg dem bevisst, hele tiden forsøke å se hvilken utside ens stedlige ståsted gir opphav til.
Selv betraktet Spivak sin rolle som flanørens, den som ikke er stedbunden, men i konstant bevegelse mellom ulike verdener og som formidler kunnskap om dem til hverandre.
Kanskje handlet alt om dette: Å ikke stå på stedet hvil.