• Lucie Noel Thune: Coil

Banaliteter om film og kunst

Av: Marit Paasche

Publisert:

Utgave: 5/2003

Del: 

En av de tre utstillingene som har vært vist på Museet for samtidskunst siden sola begynte å ta tidlig i sommer, og som skal stå helt til eplene blir modne, er Flyktige Fortellinger. Bak utstillingen står konservator Eva Klerck Gange, og hun har valgt Lucie Noel Thune, Morten Andersen og Rune Elias Helgesen som bidragsytere.

Temaet for utstillingen og fellesnevneren for arbeidene er, i følge formidlingsteksten som følger utstillingen, relasjonen til filmmediet og til narrative strategier. Dette er i utgangspunktet et interessant og tidsriktig emne hvor det er mye spennende å velge mellom, kanskje særlig innen fotografi og video. Men det er også et bredt og upresist konsept som enten krever svært gode enkeltverk, eller en stor og omfattende presentasjon som kan belyse temaet fra mange vinkler. De tre kunstnerne ser ut til å ha hatt store problemer med å fylle kuratorens skrøpelige rammeverk med form og innhold som duger. Arbeidene virker merkelig endimensjonale i sine referanser til filmmediet, og gjennomføringen av konseptet fremstår som tilfeldig og banal.
Lucie Noel Thunes vakre skulpturer av filmruller (Coil) er plassert pent og pyntelig i et av rommene, samt seks lystavler hvor det er montert filmklipp fra spillefilmer, ikke helt uten tanke for fargeeffekten (Pictogram). Både Coil og Pictogram er estetiske øvelser som ser ut som kunst, men som ikke bringer tematikken opp på et høyere plan. Det blir kort og godt for langt mellom intensjon og resultat. Og når materialet kun får form som vakre objekter, er det i beste fall naivt å tro at betrakteren skal makte å reflektere over underholdningsindustrien og filmen som kollektivt minne.
Morten Andersen er fotograf og viser frem 70 fotografier fra flere opphold i New York og Tokyo under tittelen Days of Night. Fotografiene vises både i form av en bok med samme tittel, og som et løpende lysbildeshow på vegg. I tillegg er det montert flere stabler av boken på sokler rundt i rommet. Days of Night refererer til et filter man anvendte i gamle svarthvitt filmer når man skulle skyte nattscener i dagslys. Inspirasjonen fra film noir er tydelig, og det er også ønsket om å uttrykke det moderne storbymenneskets ensomhet og rastløshet. Hvis det høres ut som en klisjé er det fordi det nettopp er det. Øde storbyscener, mennesker på vei et eller annet sted eller nærbilder av ansikt med fraværende blikk er ikke lenger meningsfulle, rett og slett fordi bildene er tømt for innhold og dermed fremstår som likegyldige. Days of Night blir ikke noe annet en illustrasjon av en filmgenre. Prosjektet er like flatt som klisjéene som anvendes.
Rune Elias Helgesen viser to videoer, 20 scener og 1 scene. Arbeidene fremstår som et forsøk på å arbeide med formspråket i henholdsvis musikk- og reklamevideo. Videoene er godt håndverk og upretensiøse i sitt vesen, noe de vinner sympati på i denne sammenhengen. 1 scene er en morsom oppvisning i animasjon og formalkunnskap, men overskrider ikke punktet hvor den gir noe mer. 20 scener er bedre. Den er formet som en emosjonell katalog hvor strukturen utgjøres av 20 scener á 20 sekunder som vises med mellomliggende pauser på ti sekunder. De korte og poetiske scenene fra små øyeblikk i en hverdag blir følelsesmessige stemninger gjennom bruken av lyd og rytme, mens pausene bryter opp filmens episke flyt og blir videoens puls. Helgesen er dyktig i sin omgang med lyd og rytme, og understreker den fysiske dimensjonen ved film og video, men effekten av lydsporet ødelegges litt av at verkene «lydforurenser» hverandre.
Dette er en av utstillingene som har lagt beslag på utstillingslokaler i Museet for samtidskunst i over tre måneder. Konsekvensen av å ha utstillinger på dette nivået er at institusjonen selv, sakte men sikkert, undergraver sin egen posisjon og prestisje. Film og video er definitivt et felt å markere seg innen, og det er et kunstuttrykk publikum vil ha mer av. Men lista må ligge høyere. Mye høyere.