• Peter Welz: Architectural Device for a Forsythe Movement, 2007

Videofestival utenfor fastlagte løyper

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Den årlige internasjonale video-festivalen Loop i Barcelona tilbyr et vell av arbeider spredt rundt i byens kriker og kroker.

Påfallende mange av arbeidene på Loop handler om bevegelse eller fraværet av sådan: Mennesker løper, danser, slentrer, venter. I videoen Architectural Device for a Forsythe Movement danser koreografen William Forsythe. Bevegelsene hans er basert på passasjer i Becketts tekst Worstward Ho, som omhandler forholdet mellom kropp og rom, begynnelse og slutt samt bevegelse og fraværet av sådan. Kunstneren Peter Welz har utstyrt Forsythe med en sensor i høyre hånd som registrerer bevegelsene hans. De danner abstrakte mønstre. Mønstrene er tegnet av på veggen hvor videoen av den dansende Forsythe er projisert, og de er også brukt som utgangspunkt i arkitektoniske konstruksjoner.

Andre rytmer
Når jeg rekonstruerer og tegner opp ruta jeg har gått i Barcelona under Loop 07, dannes et krimskrams av linjer og sløyfer. Det kunne se ut som jeg i dagevis har drevet gatelangs uten mål og mening. Noen bomturer og leteaksjoner har det blitt; katalogen er utstyrt med et upålitelig kart og jeg med en like upålitelig retningssans. Like fullt har jeg funnet frem til et variert utvalg videoarbeider rundt om i byens skoler, butikker, gallerier og kontorer.
Loop 07 sørger for at publikum tar byen i bruk. Og slik dadaistene, og senere Fluxus-kunstnerne, med sine «banale» byvandringer fant frem til uprivilegerte deler av byen – bevisstløse soner, som surrealistene kalte dem – finner publikum frem til sjeldent besøkte lommer i byen.
Flere av visningsstedene har jeg riktignok besøkt tidligere, men jeg kjenner dem ikke helt igjen. Også flere av videoene er endret radikalt. Ready, Steady, Go! av kunstnergruppa Elemental demonstrerer en filmteknisk utvikling fra 1900-2005 ved hjelp av tre identiske fortellinger innspilt med utstyr av ulik dato. Arbeidet blir nødvendigvis endret når det vises i knehøyde på en 15-tommer uten lyd og butikkens høyttalere gir det et nytt lydspor. Likeledes endres butikklokalet når videointeresserte inntar indianerstilling blant dets klesstativer og utstillingsdukker.

Annerledes produktivitet
I ett av byens videotek vises César Pesqueras video Popular Ideas May Be Harmful to Your Happiness. En jente sitter på café og venter på en gutt. Han lar henne alltid vente, forteller hun. Voiceoveren sier: «Tid rangeres etter produktivitetskriterier. De produktive aktivitetene anerkjennes, de relevante fritidssyslene. Når vi ikke er produktive dannes andre typer øyeblikk. Fragmenter i tiden som åpner for at omveltninger kan finne sted». En slags trøst til den ventende jenta, men også et indirekte spørsmål til publikum: Hvem definerer hva som er produktivt?
Den typen produktivitet som følger en borgelig, kapitalistisk logikk styrer dagliglivet vårt og måten vi bruker byen på. I Lettristisk Internasjonale, forløperen til Situasjonistisk Internasjonale, utvikles teorien om en urban «drift» (derivé), en slags motgift til den kapitalistiske organiseringen av byrommet som baserer seg på en annen og marginalisert form for produktivitet. Det å la seg «drive» rundt om i byen, utforske nye løyper og nye situasjoner, vil produsere nye rytmer i byens bevegelsesmønster. Rytmer som avføder nye organiseringer.

Nye kontekster
Rundt om i byen finner vi også ulike program med formalt eller tematisk beslektede arbeider: smakebiter fra ulike videofestivaler og videoarkiver, presentasjoner av studentarbeider fra kunstakademier i blant annet Texas, Køln og Oslo. Det internasjonale feministiske videonettverket FemLink er representert med programmet Resistance. 19 kvinnelige kunstnere fra 19 ulike land tematiserer motstand i arbeider av høyst to minutters varighet. Resultatet er en variert videocollage som demonstrerer hvordan formale og tematiske avgrensninger kan avføde spenstige grep som leder i høyst ulike retninger.
Som en del av den to uker lange festivalen arrangeres messen Loop Fair. I tre dager disponerer drøyt 40 gallerier tre etasjer i et hotell, og publikum sitter i hotellsengene og ser på video. Et forlokkende konsept. Jeg kom til Barcelona primært for å besøke denne messen, men jeg kom en uke for tidlig med hjemreisedato før messens åpning. Før festivalstart lignet nettsidene til Loop 07 et villnis nærmest umulig å manøvrere i, og ikke fritt for upålitelige holdepunkter. På litt vilkårlig vis, og helt utenom planen, fant jeg dermed nye interessante løyper i en litt endret by.