• Montering av Relativ Verdi (2007), inkludert pressemelding.

    Jan Christensen

Situasjonen i det norske kunstmarkedet

Av: Mona Gjessing

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Interessen for samtidskunst har vært økende i Norge de siste ti årene. Bare i fjor ble det omsatt kunst for nærmere 692 mill. kroner. Siden 1997 har totalomsetningen av kunst blitt fordoblet, og det er galleriene som omsetter grafikk som har den største omsetningsøkningen. I følge Anniken Thorsen i Bildende Kunstneres Hjelpefond, har de kunstnerstyrte galleriene på sin side ingen tilsvarende vekst å skilte med.

Antallet private samlere og konsernsamlinger er betydelig utvidet. De private samlerne, det være seg personer eller foretak, av norsk eller utenlandsk opprinnelse, utgjør ingen ensartet gruppe. Felles for dem er imidlertid at de utgjør en kjøpesterk gruppe. Uansett motivasjon for å samle på kunst, er det en kjensgjerning at den kulturelle betydningen av kunstsamlinger donert til det offentlige – Schou, Meyer, Langaard, Stenersen, Henie Onstad – alltid har overgått det individuelle begjæret.

Merkevarebygging og kommersialisering
I et overopphetet kunstmarked ser det ut til å vokse frem en ny generasjon kunstnere som aktivt tilpasser seg den nye markedssituasjonen ved å legge mer vekt på markedsføring og distribusjon enn på selve produksjonen.
Jan B. Christensen, kunstneren bak det mye omtalte verket Relativ verdi – pengesedler utstilt og senere stjålet fra galleri MGM, og med en udiskutabel verdi på hundre tusen kroner – har bevisst utfordret ideen om et verks funksjon som verdigjenstand i økonomisk forstand.
– Hva slags inntrykk har du av norske kunstsamlere?
– Noen samlere er svært åpne om sine interesser, andre vil holde sine valg for seg selv. Det sier noe om ulik strategi og profil. Flere samlere som har kjøpt installasjoner av meg gjør det for å få stedspesifikke kunstverk. Det er i alltid interessant å møte disse personene, se deres samlinger og diskutere kunst.
– Du sier i et intervju at Relativ verdi var ment som en kommentar til at kunstmarkedet blir mer og mer opptatt av penger, mindre og mindre av innhold. Hvordan opplever du kunstmarkedet i Norge?
– Jeg kjenner vel mest til det gjennom salg av min egen kunst, som for det meste er veggmalerier og installasjoner. De som samler på slike installasjoner virker sjelden interessert i pengeverdien av kunsten min, de er nok mer opptatt av kunsten som intellektuell utfordring. Den oppleves kanskje som paradoksal og forvirrende eller som en metakommentar til kunst og kreativ praksis. I den forstand virker det som om de er opptatt av å samle verk som fungerer i den kunstfaglige diskursen. Vesentlige faktorer for vurdering av verdi er blant annet kunstnerens posisjonering innen kunstmiljøet, personlig nettverk, kunstnerisk profilering samt innholdet og kvaliteten ved selve kunstverket.
– Er det i ferd med å skje en tilnærming mellom næringsliv og kunst?
– Mange kunstnere ønsker nok ikke å innrømme markedets press. Og en samler vil ikke nødvendigvis legge vekt på kunstnerens evne til markedsføring da det undergraver samlerens eget renommé som kunstkjenner. Selvfølgelig driver alle, både samlere og kunstnere, en viss form for strategisk posisjonering.
– Til høsten innleder Kunsthøgskolen i Oslo et samarbeid med BI. De vil da arrangere seminaret «Kunst og design i opplevelsesøkonomien», omhandlende blant annet markedsføring av kunstnere. Hva synes du om et slikt seminar?
– Et slikt kurs eller seminar er helt sikkert greit. Men det må handle om mytebygging snarere enn om markedsføring. Selv om kunsten som uttrykksform er såpass teoretisert at vi kan produsere den på oppskrift, er det faktorer ved distribusjon og presentasjon som er ekstremt vage og ubestemmelige. Slike faktorer er blant annet mytebygging, faglig posisjonering og politisk engasjement. I det øyeblikket disse ulike strategiene blir beskrevet, vil de også være ugyldige for neste generasjon kunstnere. Men analysen og forståelsen er interessant som en illustrasjon av den aktuelle situasjonen, og som inspirasjon for neste generasjon. Med dette mener jeg at det ligger i samtidskunstens natur å utfordre tanker som vanligvis settes som utgangspunkt for tradisjonell markedsanalyse og for ekspanderingsmuligheter. Kunst representerer på mange måter en eksklusivitet som både begrenser antallet utøvere og antallet kjøpere.
– Antallet kunstsamlere i Norge har økt de siste årene. Hva slags kunstsamlere er interessante for deg?
– Selv et aktivt kunstmarked, som vi ser nå, befolkes ikke nødvendigvis av et stort antall samlere. De har bare veldig stor investeringsvilje, og de investerer stort i visse kunstnerskap. Jeg sier dette fordi jeg setter visse krav til kunstkjøperen for at jeg skal vurdere vedkommendes samling som en interessant plassering av mine verk. Dette er en helt essensiell strategi for byggingen av et kommersielt kunstnerskap. Det betyr altså at små salg til en bred gruppe mennesker uten nok engasjement eller kunstnerisk forståelse ikke har noen verdi for meg. Om en kommersiell karriere aldri tar av eller skulle stoppe opp for en kunstner på grunn av en slik holdning, så har ikke det nødvendigvis noen sammenheng med kunstneriske kvaliteter, men heller mangelen på forståelsen av samspill mellom fag og strategi i markedet. Et kurs i markedsføring bør ta for seg hele denne problematikken. Behovet kan på mange måter virke absurd og lite produktivt i forhold til den stereotype ideen om kapitalisme, men er derimot helt opplagt når man trekker inn forhold som mytebygging og kunstnerisk motstand. Konklusjonen er nemlig at kapitalismen artikuleres på sitt mest ekstreme i møtet med det vi oppfatter som samfunnets mest autonome sfære, nemlig kunsten.

En forskyvning av tyngdepunktet
Billedkunst tok kontakt med professor i kunstteori ved KHiO, Stian Grøgaard, for å høre hva han mente om det annonserte samarbeidsprosjektet mellom KHiO og BI. Vi spurte ham også hvilke tanker han hadde gjort seg om de problemstillingene som kom frem i den nylig avsluttede debatten om merkevarebygging i kunsten.
– Jeg er kanskje ikke rett person å spørre, siden jeg verken er veldig for eller veldig mot kontakten mellom kunstutdanningene og BI. Problemet med merkevarebygging er at man instrumentaliserer en «oppførsel» på feil premisser. Merkevarebygging er på siden av saken, som jo må være å lage bra kunst. Ved å ta interessen vekk fra den avgjørende forskjellen mellom bra og mindre bra kunst, blir merkevarebygging en formel for tapere som på den måten har skaffet seg en sjanse til. Ideen om en strategisk smart oppførsel som kunstner i et samfunn som vårt, med stadig større vekt på det engelskmennene kaller «creative industries», rommer en nivellering av forskjeller i kvalitet. Kvalitet er det eneste som motiverer ambisiøse unge mennesker til å begynne med kunst. Paradokset er altså at bevisstheten om merkevarebygging som forutsetning for å lykkes som kunstner demotiverer kunstneren i arbeidet med å beherske det kunstneriske materialet. Hvis formelen for å gjøre suksess som kunstner er merkevarebygging, betyr det at suksess fjerner motivasjonen for fordypelse. Suksess er gjerne noe som skal inntre i en litt alderstegen kunstners karriere, ikke i begynnelsen. Merkevarebygging er derfor allerede et estetisk verdistandpunkt, et kunstsyn, og den passer som fot i hose med dagens overfladiske crossover-ideologi. Alle skal kunne litt om mange forskjellige former for kunst, og bruke det lille de kan om mye, til å utvikle strategier for å få offentlig oppmerksomhet. Dette er i seg selv en forskyvning av tyngdepunktet fra produksjon til varedistribusjon.

Salg av kunstobjekter
Eivind Furnesvik, direktør for galleri STANDARD (OSLO), etablert i 2005, har en rekke anerkjente kunstnere, til dels også i en internasjonal sammenheng, i stallen. Det dreier seg om for eksempel Gardar Eide Einarsson, Torbjørn Rødland og Matias Faldbakken. Furnesvik har et bevisst forhold til hvem galleriet ønsker å selge til. – Siden vi ønsker at enhver utstilling skal gi et nytt sett av muligheter for kunstneren, vil også dette i mange tilfeller gi utslag for hvor vi plasserer verkene gjennom salg. Naturlig vil museumssamlinger eller større private samlinger som jevnlig eksponerer eller aktiviserer sine innkjøp gjennom publikasjoner og utstillinger få forrang. I mange tilfeller, som for Johanna Billings videoverk eller Josh Smiths malerier, er dette en grunnbetingelse for salg. Dette innebærer at vi også tidvis sier nei eller avventer, liksom vi sier nei til enkelte utstillingsinvitasjoner på vegne av våre kunstnere. Har man et begrenset antall verk og stor interesse, så gjør man en dårlig jobb på vegne av kunstneren ved å praktisere et prinsipp om «førstemann til mølla». Det vil dog være en misforståelse å tro at små private aktører er komplett forhindret fra å kjøpe verk av bestemte kunstnere – snarere handler det om at enkelte samlere gjennom sitt opparbeidede kundeforhold til galleriet eller på grunn av sammensetningen og betydningen av samlingen deres, får anledning til å velge først. Og som regel velger de da de vesentligste arbeidene.
– Hvilke fordeler og/eller ulemper ser dere ved fremveksten av flere norske private kunstsamlere?
– Veksten i antall norske kunstsamlere speiler mer eller mindre en generell vekst internasjonalt. Jeg har vansker med å se at det skulle være klare ulemper ved at flere velger å involvere seg i samtidskunsten på denne måten, så lenge samlerne kjenner sitt ansvar og opptrer anstendig. De færreste samler kunst for å spekulere – til det er betingelsene i et norsk galleri- og annenhåndsmarked for dårlige. Snarere ser vi at brorparten er motivert ut fra ærlig nysgjerrighet og en interesse for systematisk å bygge en samling, som også i mange tilfeller resulterer i en nærmest livslang lojalitet overfor enkelte kunstnerskap. Etter tidligere å ha solgt verk på vegne av kunstnere som stilte ut i Fotogalleriet der jeg var kunstnerisk leder fra 2002 til 2004, har jeg også erfart hvordan salg kan fungere som et kjærkomment pluss for kunstnere som ikke har fått stipend eller prosjektstøtte. Kunstneren fikk betalt sine fakturaer og Fotogalleriet kunne reinvestere sin andel, 30%, i nye utstillinger. Dersom veksten i salg utelukkende kanaliseres via en håndfull private gallerier i Oslo er den ikke videre interessant. Jeg håper og tror at den også kommer institusjoner som UKS og Fotogalleriet, samt mindre prosjektrom og kunstnere uten gallerirepresentasjon, til gode.

En diskré «bransje»
Enkelte av dagens samlere er åpne om sine interesser, andre ikke. Generelt preges «bransjen» av diskresjon: flere av de norske kunstsamlerne Billedkunst forsøkte å få i tale var overhodet ikke interessert i å blottstille seg som samlere i det offentlige rom. Ett unntak er bankdirektør Tor Juul, som i januar i år valgte å presentere et utvalg av sin samling av norsk samtidskunst på Stenersenmuseet i Oslo. I sin samling har han verk av blant andre Bjarne Melgaard, Thorbjørn Sørensen og Vanessa Baird.
– I katalogteksten hevder museumsleder Selene Wendt at det å samle på kunst egentlig handler om å samle på drømmer og visjoner. Er dette en definisjon du vil gi din tilslutning til?
– Ja, der traff Selene Wendt definitivt helt riktig. For meg handler det veldig mye om å kunne leve med seg selv og sine fantasier og tanker, å bevege seg inn i drømmer og visjoner, inn i det flytende, som er motsatsen til stagnasjon og stillstand.
– På hvilken måte holder du deg orientert i kunstmarkedet?
– Jeg har vært mye rundt om i kunstmiljøer her i Norge. Ikke minst har kontakten med kunstnere og det å bli tatt med til atelierer og utstillingslokaler litt utenom allfarvei vært veldig lærerikt. Jeg har fått tilgang til verk før de har blitt aktuelle for galleriene, og kjøpt kunst i en tidlig fase av mange betydelige kunstneres produksjon. Det å samtale med kunstnere har også vært veldig lærerikt. Min erfaring med kunstnere er at de ikke er opptatt av hva som selger eller ei. Deres logikk er en annen.
– Opererer du med noen form for rankingliste når det gjelder kunstverk?
– Nei, absolutt ikke. På en måte likestiller jeg de bildene jeg har ervervet. Det har noe å gjøre med det intense forholdet jeg har hatt til alle bildene jeg har gått til innkjøp av. Enkelte av bildene, som ikke akkurat regnes for å være betydelig kunst i dag, representerer for meg en forgangen tidsepoke. Om noen år blir det spennende å dra frem noen av disse bildene igjen. I motsetning til en del kritikere, er jeg av den oppfatning at selv om et kunstnerskap er dalende, så betyr ikke dette at kunstneren er over og ut. Hva som vurderes som interessant i kunstoffentligheten endrer seg stadig. En kunstner kan også komme sterkt tilbake etter en tilsynelatende lite spennende periode.
– Hvorfor tror du at interessen for å samle på samtidskunst har økt de siste årene?
– For det første har kunsten blitt mer tilgjengelig. Galleriene har blitt profesjonalisert i langt større grad. For det andre har du slike som Hans Rasmus Astrup, som stiller ut internasjonal kunst. Folk flest kjenner til prestisjen knyttet til den internasjonale samtidskunsten. Kunsten har blitt en «snakkis». Det har selvsagt også noe å gjøre med at flere mennesker har god økonomi i dag enn tidligere.

Å samle på kunst gir størst glede
Frank Mosvold er filmskaper, og kunstsamler på tiende året. Mosvolds samling inneholder arbeider av norske kunstnere som Thorbjørn Rødland, Bjarne Melgaard og Gardar Eide Einarsson, og av utenlandske kunstnere eksempelvis Wolfgang Tillmanns, Ugo Rondinone, Johannes Wohnseifer og Franz West.
– Hva er din motivasjon for å samle på kunst?
– Ingenting jeg har samlet på har gitt meg større glede enn kunsten. Odd Nerdrum sa en gang noe fint: «Reklamen avviser mennesket, god kunst gjenkjenner det». Jeg tror noe av kjernen ligger der.
– Hvordan holder du deg orientert i kunstmarkedet?
– Det er lett å holde seg orientert om hva som skjer i markedet, men vanskelig å holde seg orientert om hva som skjer i samtidskunsten. Kunsten beveger seg i forskjellige retninger og det er så mange måter å utrykke seg på. Jeg har dessverre begrenset tid, og får derfor ikke mulighet til å besøke så mange kunstnere, gallerier og messer som jeg skulle ønske. Det blir derfor til at man gjerne besøker messene i Basel og London (Frieze Art Fair), der man ser mye kunst og treffer mange kunstnere og gallerister på kort tid. Dette er selvfølgelig ikke ideelt. Messene er jo veldig kommersielle. Heldigvis har jeg også mange gode venner som samler på kunst. De er flinke til å fortelle meg om nye oppdagelser de har gjort.
– Hvorfor tror du at interessen for å samle på kunst har økt de siste årene?
– Det som er synd er at interessen for å samle på kunst har økt, mens interessen for kunsten selv antakeligvis ikke har blitt større. Avisene skriver nå feature-artikler om kunststjerner. Matias Faldbakken får forside på Elle Mann. Kunstsamlere blir intervjuet. Dagens Næringsliv skriver om nye auksjonsrekorder, men den kritiske kunstjournalistikken er minimal. Det er ikke mye plass til seriøs kunstkritikk i dagens media. Jeg tror kunstkritikere aldri har hatt så lite makt som nå. Nå er det resultatene på Sothebys’ og Christies’ som dikterer hva som er god eller ikke god kunst. Jeg tror mange samler på kunst nå fordi det er trendy. Det gir status å ha god kunst på veggene.
– Hender det at du selger bilder videre?
– Ja. Det å samle på kunst er som å lese bøker. Du begynner med lettleste bøker, og så ønsker du større utfordringer etter hvert. Kunsten jeg kjøpte da jeg begynte å samle var veldig lett tilgjengelig og ofte estetisk pen, men etter hvert ønsket jeg større utfordringer. Jeg har derfor solgt flere av verkene jeg kjøpte for 10-15 år siden.

Konsekvenser for kunstoffentligheten
«Det er et nasjonalt museums oppgave å samle kunsten fra eget land i en internasjonal kontekst, det er i den sammenhengen kunsten befinner seg, det er der den blir skapt», hevder Per Bjarne Boym, direktør for Museet for samtidskunst i boken Tendens, Samtidskunst 2001(Gyldendal Fakta, 2001). I intervjuet uttrykker Boym sin bekymring over at mye av det internasjonale materialet går de offentlige samlingene hus forbi på grunn av alt for stramme budsjetter.
Sidsel Helliesen, medlem av innkjøpskomiteen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, har selv registrert visse endringer her til lands de siste årene.
– Hvilken rolle spiller de norske kunstsamlerne i den norske kunstoffentligheten i dag?
– Kunstsamlere er i dag, som tidligere, viktige både som marked for kunstnerne og som byggere av samlinger. Selv om disse samlingene ikke er tilgjengelige eller varige på samme måte som museenes samlinger, så er verk i private samlinger ofte mer tilgjengelige for samtiden og ettertiden enn det som er spredt i markedet. Mange samlere har et ønske om at kunstverkene skal komme andre til gode, og sørger for dette gjennom ulike ordninger som utstillinger, utlån og mulighet for besøk. Ofte lages det også publikasjoner over samlingen. Men best er det selvsagt når samlingen eller deler av denne overdras til et museum eller tilsvarende offentlig samling. Det at de private samlingene vil ha ulike profiler, begrenset for eksempel til en periode eller et geografisk område, og selvsagt ut fra samlerens estetiske preferanser, gir et verdifullt mangfold.
– I hvilken grad vil de private samlerne kunne komme til å influere kunsthistorieskrivningen?
– Det har i det siste vært spurt om hvilken betydning konkurransen fra de private samlerne har for museene. Når de private råder over store midler, vil de selvsagt kunne utkonkurrere museene, men det gjelder jo også forholdet til bedre bemidlede museer – jeg tenker da ikke minst internasjonalt. På den hjemlige arena har jeg merket meg en forandring fra tidligere år da det å bli innkjøpt til Nasjonalgalleriet var svært viktig for en kunstner, og da museet ble prioritert i forhold til andre interessenter. Det sies at en del kunstnere i dag er mer opptatt av samlernes interesse. Her kan nettopp profil spille en rolle, idet samlere ofte i høyere grad enn for eksempel Nasjonalmuseet konsentrerer seg om enkelte kunstnerskap som de følger opp med mange kjøp, og endog promoterer overfor offentligheten.