• Stillbilder fra Märit Aronssons Det som lyfter och det som håller kvar.

Arbeid for alle. Masterutstillingene 2007

Av: Erlend Hammer

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Årets masterutstillinger for MA-studenter fra Bergen, Oslo og Trondheim presenterer oss for rundt 50 nye kunstnere. Billedkunsts anmelder har vært rundt og sett på alle sammen, og forsøker her å gi like mye plass til alle utstillerne. For fra nå av er det ingen kjære mor lenger. Velkommen skal dere være!

Bergen: Artism
I Bergen viser Eva Ljosvolls videoarbeid en øy i det halvfjerne, som i en reversering av Ruskin sittende på stranden er vi i stedet fanget ute på havet og lengter tilbake til land.
Idunn Arnadottir viser på sin side hvordan gråtonene mellom strekene nesten alltid er de mest interessante delene av tegninger i svarthvitt og at papirets hvite flate utgjør den egentlige dybden.
En tilsvarende stillhet finnes i Saman Kamyabs statiske filmer som griper oss hva enten de viser oss mennesket som blir kastet ut av det autonome havet, filmlerretet som stirrer tilbake eller våre egne øyne som stirrer inn i mørket.
Johann Gottlieb Nørgaard arbeider med keramiske former som både form- og teksturmessig ligger helt i grenseland av hva vi er villig til å akseptere som noe annet enn natur.
Liv Midbøes prosjekt utgjør et villnis av det jeg på 90-tallet sikkert ville kalt rhizomatiske trappeformer, som hentet fra et slags spøkelsesslott der Bachelard spinner bomull på rokken.
Mitt inntrykk av Ulf Styren Stavnars prosjekt er at det dekkes i like lite tilfredsstillende grad av en galleribundet utstilling som av de tekstene som skrives om slike.
Toril Redalen fortjener en respons som på en eller annen måte tar for seg tidserfaringen fra et komplekst filosofisk perspektiv. Selve arbeidet besitter en slags hard stofflighet som føles som noe litt nytt.
Ellen Sofie Griegel benytter tekstiler for å oppnå visuelle effekter som vanligvis kun ses i forbindelse med digital kunst. Den slags var veldig populært på Ars Electronica i fjor, og Griegel burde reise dit i år.
Jeg kan ikke helt se hvordan Marianne Wies arbeider skiller seg fra ting som allerede er gjort av folk som Cindy Sherman og Vibeke Tandberg. Det er mulig jeg overser en eller annen sentral detalj.
Karina Sigmund ser ut til å være opptatt av ikke-stedet, dette merkelige nye begrepet som muligens bærer i seg en sovende modernisme som bare venter på å våkne til live igjen.
Det er lett å si at Cristina Davids bruk av seg selv og sin egen stemme i videoarbeidene er «sjarmerende», men det hele er først og fremst veldig smart.
I en liten innebygget hytte finner vi en liten innebygget hytte. Det knaser under føttene, veggene er en nydelig himmel. Farvel Magritte, velkommen Solveig Sumre Sandvik.
Er det street art? Er det land art? Er det fiktive kunstnerpersonligheter med falske gmail-adresser? Det er i hvert fall Gard Andreas Frantzsen og en serie fotografier som får meg til å savne Oslo.
Marin Woll Godal beskriver arbeidene sine som en romskapende crossover mellom arkitektur og skulptur. Likevel føles de som objekter. Her spiller nok visningsvilkårene på en overfylt gruppeutstilling en sentral rolle.
Jeg kjenner kanskje Sandra Truté for godt til å skrive en vanlig anmeldelse av arbeidene hennes, men 140 tegn kan jeg vel alltids tillate meg. Jeg liker dem veldig godt.
Sal 1 i Bergen kunsthall var preget av lydmessig svært vanskelige forhold, fordi enkelte arbeider hadde en tendens til å overdøve enkelte andre arbeider. Linda Rogn var ikke helt uskyldig i denne sammenheng.
Asbjørn Hollerud arbeider med å gjøre salgsvarer av prosessuelle arbeider. Det er en utfordring som ikke skal tas lett på, og resultatet viser gode tendenser. Også Hollerud ville ha passet godt inn på Ars Electronica. Pixel frenzy.
Det er alltid spennende når det taktile blir bokstavelig og man kan ta på kunsten. Dokumentasjonen av Siri Skjerves arbeider er fin, men den fungerer absolutt best når man selv har tatt på kunsten, for da får man en dobbelthet som går både på minnet om materialet og på forestillingen om følelsen av de hendene man ser i bildet.
Andreas Glad lager fargerike akrylmalerier med motiver hentet fra skateparker og Vågen Fetevare i Bergen, og hvorav minst én tittel muligens inneholder en Lost-referanse. De vil sikkert selge godt.
Det beste med Ann Kristine Aanonsen Larsens arbeid er tittelen. Vilnis: å dikte min egen hage og la den vokse meg over hodet. Selve arbeidet lukter sterkt av bivoks, en lukt jeg ikke er like begeistret for.
Solvor Holan. Jeg syns den smale korridoren er en for lite utforsket logistisk løsning i utstillingssammenheng. Trashy treskjæring og (muligens) post-ironisk banale tekster er på den annen side ikke helt min greie.
Problemet med Sveinung Rudfjord Unnelands malerier er at de er så store og at de egentlig ser best ut når de står mange sammen. Man trenger stor stue når man skal begynne å samle dem. Men det er nok ingen vei utenom.
Unn Kristin Laberg kan muligens ha vært borti Brian Enos skriverier, for hun ser ut til å ha lignende interesser i retning av å generere ikke-sluttede strukturer. Det er en sympatisk interesse som det vil være interessant å observere videre.
Åse Kvalbein Solberg har et svært klart definert prosjekt. Det dreier seg om ufødte barn, om fødsel og om vårt forhold til de ulike stadier av menneskelig pre-liv, til forskjell fra den logiske feilslutningen «ufødt liv».

Oslo: Avgangsutstillingen (The one and only)
6 rom av Anders K. Langstrand er en lydinstallasjon hvor lyd fra ulike rom spilles av over hodetelefoner. På veggen står en liste over fem rom, og publikum stusser sikkert litt før man forstår at det sjette rommet er Stenersen i Oslo.
Anders Nordby utgjør en av delene i Willy Wonka Inc, men jeg fikk ikke helt med meg hvilken del. Men dette var det rommet som hadde desidert største overbevisningskraft, så det vil være best for både Nordby
og Ida Ekblad at jeg bare krediterer dem begge like mye, så kan de gjøre opp seg i mellom om hvem som egentlig hadde størst innvirking på sluttresultatet. Det som er sikkert er at tospannet har klart å skape sin egen utstilling.
Bjørn Breistøl Båsen organiske stolkonstruksjon er som en grotesk blanding av Dalì og Alien der skillet mellom subjektet og den ytre verden har smeltet og tatt form av en gammel bestemorsstue.
Jeg husker at jeg så Bjørn Erik Haugens arbeid. Jeg husker tittelen Fade to Black, og jeg mener sågar å huske at jeg likte arbeidet. Jeg husker derimot ikke hva arbeidet faktisk gikk ut på. Katalogen indikerer at det har med en slags dekonstruksjon av filmmediet å gjøre.
Kristine Afacans Phosphene minner meg om et tilbakevendende mareritt jeg pleide å ha som barn. Handlingsforløpet var det samme hver gang, og gikk ut på at jeg beveget meg gjennom et slags kubistisk landskap hvor alle objekter hadde i seg et element av ubegripelig uendelighet.
Da jeg besøkte Stenersen sto Margarida Paivas video for det meste på pause. Et stort blått lerret og et pausesignal, som en slags gest til publikum om å ta seg en hvil, blandet med en slags hommage til Faldbakken eller Christensen. Men det var en feil. Arbeidet heter Untitled Stories og dreier seg rundt fortellinger fra en fortid blandet med innholdsrike, men abstraherte, bilder fra åstedet for fortiden.
Marius Von Der Fehr har skrevet Svarteboka. Som det fremgår av katalogen hersker det ulike former for tvil om hvorvidt dette skal være å regne som et kunstprosjekt eller som ren kulturpolitisk institusjonskritikk.
Enkelte av studentene har fått teoretikere og kuratorer til å skrive om prosjektene sine til katalogen. Per Gunnar Tverbakk skriver om Olga Robayo. Hun lager arbeider med politisk brodd fra utenfor sentrum.
Jeg fanger ikke helt koblingen mellom Petter Johannissons ulike arbeider. Ett sted møter man en slags bomstasjon, og et annet sted vises en serie blyanttegninger med motiver som sirkler rundt trær og repetisjon. Kanskje repetisjon er bindeleddet.
Simona Barbera har trykket opp to vinylplater som publikum kan mikse selv, lyden er en blanding av minimalistisk techno og vokalbasert ambient. Tommy Olsson har bedt meg videreformidle at dette var hans favorittarbeid i Oslo.
Bildet av de to pent kledde kvinnene på den andre siden av elven får meg til å tenke på nedlagte Vestlandske kunstmisjon. Ansiktene deres lyser opp som to soler, bokstavelig talt. Mens de andre lå og sov. Tittelen er også svært passende. Solveig Syversen.
Sverre Strandbergs Sub Price er en replika av en billigbutikk, der varene selges for omtrent en tredjedel av hva de koster i en vanlig butikk. Her benyttes (forhåpentligvis) offentlige kunstpenger til å subsidiere billige dagligvarer, varer som vanligvis blir til ved at arbeidere utbyttes for å skaffe kapitalmakten mer penger til å kjøpe dyr kunst for.
Therese Fisches arbeider veksler mellom ulike nyanser av intimitetsfølelse; fra vennskapelig nærhet til det ubehagelig invaderende.
Jeg husker Tone Kristin Bjordam fra bachelorutstillingen for to år siden. Videoer av maling flytende i vann. Nå presenterer hun stillbilder av det tilsynelatende samme materialet, de er fortsatt fine, men var kanskje hakket finere da.
Victor Mutelekeshas støvler og spade henspiller på kunstnerens oppvekst i en gruveby i Zambia. Arbeidene åpner for ulike lesninger, hvorav den som faller meg nærmest er spørsmålet om vi skal ha god eller dårlig samvittighet for å utdanne kunstnere fra utenfor vesten.

Trondheim: Alt som du tenker på fins
Marit Aronsson presenterer det kanskje roligste rommet på noen av utstillingene, ikke bare i Trondheim. Et stort hvitt rom med hvitt gulvteppe og fire hvite pidestaller. Over disse svever fire lerreter hvorpå det projiseres filmopptak av skog filmet fra bilvinduet, fjellandskap osv. Imponerende presist.
Gry Schønberg Brenne ville bare vise en organisk installasjon med muggsopp. I stedet ble hun drevet ut i den relasjonelle estetikken, med brev fra eksperter og fra museale styreledere som ikke følte at muggsopp hadde noe i deres museum å gjøre. Det var jo synd, men også litt morsomt.
Trond Nicholas Perry har bygget og sjøsatt en romskiplignende båt, men som fartøy på en reise til Bermudatriangelet. Dokumentasjon av sjøsettingen fremstår som relasjonell estetikk på hallusinogener.
Siv Blankenberg Skottheim viser fotografiske panorama presentert som skulpturelle installasjoner der publikum stilles overfor muligheten til å forsøke å tre inn i bildenes verden. Følelsen som oppstår er en konsentrert erfaring av fotografiets utilstrekkelighet i så måte.
Arbeidene til Lisa Stålspets later til å ha hatt en betydelig innflytelse på utstillingens tematikk og tittel, der alt man tenker på fins. Stålspets rom fremstår som konseptuelt gjennomarbeidet og ber nærmest om å bli gjort til soloutstilling så fort som råd er.
Tone Thunbergs malerier tar utgangspunkt i ulike veletablerte motiver, som blomster, men i tillegg også symboler, som flagg. I tillegg knyttes enkelte av arbeidene opp mot ulike diskurser rundt for eksempel kjønnsrolletematikk.