Kunstmarkedets indre logikk

Av: Mona Gjessing

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

På hvert sitt vis geleider forfatterne av disse relativt ferske utgivelsene leseren inn i forskjellige områder av en allerede eksisterende praksis i kunstmarkedet. Av de tre bøkene fremstår Adam Lindemans bok Collecting Contemporary som den mest lettleste og underholdende. Den er en lekker og kompakt liten sak. Bokryggen er glinsende rød, skrifttypen fet og svart. Omslagsbildet av den barbrystede, mørke skjønnheten med det sugende blikket ($, 2004, av Richard Phillips) er heller ikke frastøtende. Åpe

Skikk og bruk i kunstmarkedet
Lindemann, selv en ivrig kunstsamler, gir gjennom Collecting Contemporary et lite innblikk i kunstmarkedets indre mekanismer, mekanismer som for mange av oss er rimelig ukjente. Boken består blant annet av et førtitalls intervjuer med sentrale aktører innen det internasjonale kunstfeltet: kunstnere, kunstkritikere, kunsthandlere, kunstrådgivere, samlere, eksperter i prestisjefylte auksjonshus og aktuelt museumspersonale, som kuratorer og direktører. Av intervjuene med de ikke ubetydelige galleristene (f.eks. Larry Gagosian, Barbara Gladstone) og kunstrådgiverne (f.eks. Diego Cortez, Thea Westreich) kan den potensielle kunstsamler lære seg at det finnes visse uskrevne regler når man går til innkjøp av et kunstobjekt. Et aspekt ved kunsthandel, som både kunsthandlere, gallerister og kunstrådgivere vektlegger, er for eksempel at den som skal kjøpe et kunstverk må opptre lojalt overfor det galleriet de velger å gjøre sitt kunstkjøp gjennom. Dersom en klient opptrer ubehøvlet, rent spekulativt og kun tenker på profitable videresalg, minsker sjansen for at noen er interessert i å ha en som klient overhodet. For etter hvert å få tilgang til betydelige arbeider, anbefales det gjennomgående at en samler kun etablerer kontakt med ett eller et fåtall gallerier. Det er åpenbart ikke bare å komme her og komme her.

Sofistikert innspill
De intervjuede kunstsamlerne har mange gode råd å komme med. En av de som utmerker seg med et sofistikert innspill, er Francesca von Habsburg, som oppfordrer til ikke kun å fokusere på et faktisk fysisk eierskap, men til å gi økonomisk støtte til store ikke-statlige organisasjoner, slik som for eksempel Artangel i London og Public Art Fund i New York. Von Habsburg definerer for øvrig en stor samler på følgende vis: «Someone who comes up with a new and innovative strategy to share his collection, and is trusted by artists. Collecting is all about trust».
I det ytre er boken Owning Art The Contemporary Art Collectors Handbook av skribenten og anmelderen Louisa Buck og samleren Judith Greer langt mer beskjeden enn den ovenfor omtalte bok. I motsetning til hva som er tilfelle i Lindemanns bok, er det ikke et eneste bilde i boken til Buck og Greer. Til gjengjeld er sistnevntes bok langt mer inngående og informativ enn Lindemans.

Praktiske og sosiale spilleregler
Forfatterne tilkjennegir i et av de innledende kapitlene en interesse for å forstå mer av et kunstmarked som, ifølge autorene, kombinerer de beste og de verste sidene av menneskelig adferd. Noen kritisk-analytisk bok er dette imidlertid ikke. Målsetningen med boken tilkjennegir de to forfatterne innledningsvis: å tilby praktiske begynnertips til den som måtte aspirere til å bli en kunstsamler. I så måte innfrir boken hva den lover. Rundhåndet deler Buck og Greer ut råd og vink til den vordende samler og sparer vedkommende for en del research i et, til nå, forholdsvis lukket felt, fullt av uskrevne, men høyst reelle sosiale koder, lover og regler. Forfatterne gir tips om hvordan man best mulig skaffer seg oversikt over betydningsfulle kunstobjekter i markedet, hvordan man forbereder seg i forkant av en messe, hva man bør undersøke og hvilken praksis som generelt gjelder. For eksempel er det jo greit å vite at idet en messe åpner for publikum, er ofte de mest betydningsfulle verkene allerede solgt på eksklusive forhåndsvisninger og VIP-sammenkomster.
Avslutningsvis geleides leseren gjennom forskjellige former for mesénvirksomhet. I henhold til Buck og Greer er nesten alle i kunstverdenen av den oppfatning at hvis et individ har penger til å kjøpe kunst, så har det også midler – og forpliktelse – til å støtte museer og andre organisasjoner. En slik støtte, i form av donasjoner av penger eller kunst, vil i siste instans også bibringe den sosialt ansvarbevisste samleren klare fordeler både sosialt, praktisk og kulturelt. Summa summarum: en forholdsvis perspektivrik og praktisk håndbok.

Markedsføring og prising av kunst
I boken Talking Prices, opprinnelig skrevet som en PhD-avhandling i sosiologi, retter forskeren Olav Velthius først og fremst søkelyset på den innfløkte markedsføringen og prisingen av samtidskunst i den vestlige verden i overgangen til det 21. århundre. Med sitt akademiske språk og sin analytiske tilnærming til problemstillinger innen kunstfeltet, krever Velthius mer av sine lesere enn forfatterne av de to forannevnte bøkene.
Velthius’ ambisjon er, for øvrig, ikke bare å si noe om prising og markedsføring av kunst, men også å undersøke hvordan kunst gjøres om til en vare. Gjennom innsamlingen av både kvalitative og kvantitative data, inkludert en rekke intervjuer med kunsthandlere i New York og Amsterdam, viser Velthius hvordan gallerier som formidler samtidskunst sjonglerer med den tilsynelatende motsetningsfulle logikken mellom kunst og økonomi. En av Velthius’ hovedpåstander i Talking Prices er at det er umulig å skille mellom marked og kultur på den måten mange tenkere har gjort tidligere. Ved kunsthandel, for eksempel, er den økonomiske utvekslingen alltid også sosialt og kulturelt situert. I likhet med enhver annen sosial interaksjon, er utvekslingen nærmest gjennomritualisert. Til og med priser, som antas å være «meningsløse», kan betraktes som kulturelle størrelser – prismekanismer lar seg ikke kun redusere til et tallmessig innordnet system, men må også interpreteres som et symbolsk system.
Det råder bred enighet blant klassiske, anerkjente økonomer om at det ikke finnes noen systematisk forklaring på prissetting av kunst. Dette er Velthius kjent med, men like fullt har han gjennom sin forskning og sitt nitide forsøk på å få gjenstridige kunsthandlere til å uttale seg om de økonomiske aspektene rundt galleridrift generelt og prisfastsetting av kunst spesielt, observert at visse praksiser går igjen fra kunsthandler til kunsthandler. Det dreier seg blant annet om at kunstverk prises etter størrelse innen den enkelte kunstners oeuvre og at kunsthandlere ikke opererer med prisforskjeller mellom arbeider av samme størrelse – selv ikke når det er åpenbare forskjeller i kvalitet. Et annet moment er at kunstobjekter prises på et slikt nivå at det ikke er noen fare for at prisen på arbeidene på et senere tidspunkt må jekkes ned.

Det hellige og det profane
For øvrig hevder Velthius at kunsthandlernes forretningsrepertoar er strukturert etter en rekke dürkheimske motsetninger: motsetninger mellom det hellige og det profane, mellom kunst og handel og mellom det salgbare og det ikke-salgbare. Velthius analyser av den interne driften og den fysiske oppdelingen av velrenommerte avantgardegallerier i ikke-kommersielle og kommersielle soner er for øvrig artig og lærerik lesning. Ikke fullt så artig er det at Velthius, som ga ut sin omarbeidede PhD-avhandling i 2005, ikke gadd å supplere forskingen på kunstmarkedet fra 1990-tallet med et oppdatert avslutningskapittel eller i det minste en kommentar knyttet til de radikale endringene som har skjedd i markedet siden den gangen Velthius bedrev sitt feltarbeide: bare de siste fem-seks årene har antallet kunstsamlere som konkurrerer om å kjøpe samtidskunst økt betraktelig, markedet har blitt globalt på en måte det ikke var tidligere, markedet er opphetet og det registreres plutselige, enorme prisstigninger på samtidskunst – også for verk av de yngre kunstnerne.
Men, rett skal være rett. På tross av at Velthius har valgt bort å ytre seg om endringene i markedet siden 2000, er hans tekst om prisfastsetting, i likhet med Lindeman og Buck & Greers mer generelle bok om det å samle kunst, definitivt lærerik og tankevekkende.