Kulturkamp

Av: Ingeborg Stana

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Bare noen få dager etter at NBKs Landsmøte i Trondheim var over slo Fremskrittpartiet til med et nytt angrep på den smale, «håpløse» kunsten. Utspillet fra partiets kulturpolitiske talsmann fulgte opp FrPs Landsmøte, der «kultureliten» og «sære» kunstnere ble brukt som skyteskive. Som leserne av Billedkunst har registrert står vi overfor en gryende kulturkamp der FrP tydeligvis ønsker å gjøre kunstnerne til sin kulturhovedfiende. Forsøket på å stemple billedkunstnerne som en privilegert, oversubsidie

FrPs kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen angriper konkrete kunstnere og deres kunstprosjekter, og ser på mangfoldet på den norske kunstscenen som noe som bør foregå på hobbybasis. Argumentasjonen hans minner meg om uttalelsene til den myndige – men ikke alltid like kloke – Josef Stalin.
Under Stalin hadde Russland en stor filmproduksjon. Da Stalin ble klar over utgiftene ble studiosjefene kalt inn på teppet. Stalin stilte spørsmål om det høye antallet filmer, og lurte på hvor mange av dem som egentlig var gode. Til det kunne studiosjefene svare at omtrent fem filmer i året ble gode. Stalins berømte svar var: «Da lager vi bare de fem.» Replikken er gått over i historien som et legendarisk eksempel på diktatorisk uforstand. Stalin visste fint lite om filmproduksjon. Trolig like lite som Knudsen vet om norsk kunstpolitikk.
Knudsen vil visst bare støtte kunst som «alle skjønner noe av». Men argumentasjonen er absurd: «Alles smak» finnes ikke, og påstanden om at den gjør det er totalitær.
Verre er imidlertid FrPs fremstilling av kunstnerne som den privilegerte klassen i samfunnet som andre betaler regningene for. En slik fremstilling er løgnaktig. Fra forrige levekårsundersøkelse vet vi hva en gjennomsnittlig norsk billedkunstner tjener i året! Det er ikke kunstnerne som snylter på samfunnet, men samfunnet som drar stor nytte av, og tjener gode penger på, lavtlønnede kunstneres harde arbeid. Det norske samfunnet drar stor nytte av denne kunsten, gallerister og samlere tjener gode penger på den. Museene viser den fram til et stadig mer interessert norsk publikum. Problemet er at kunstneren selv er den eneste som knapt tjener penger på virksomheten.
Fordelen med å ha en motstander som FrPs kulturpolitiske talsmann er at partiet representerer veldig tydelige holdninger. Det er vår oppgave å kjempe imot det kunstsynet og det kunstnersynet disse holdningene representerer. Å synliggjøre kunstnernes stilling i samfunnet, å arbeide for bedre levekår for kunstnerne – og å slå tilbake de holdningene som Knudsen representerer – er vårt viktigste anliggende i tiden som kommer.