• Ann Lislegaard: Bellona

    Astrup Fearnley Museet

Rommet er et annet sted

Av: Trude Iversen

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Astrup Fearnley Museet har i årets norske mid-careerutstilling viet hele underetasjen til Ann Lislegaards produksjoner fra 1994 og fram til i dag. Det er en liten sensasjon – til tross for at dette er en såkalt mini-retrospektiv – at så mange arbeider av Lislegaard vises samlet i Norge, og utstillingen demonstrerer med tydelighet at det er på høy tid.

I bare begrenset grad har man diskutert det retrospektive formatet her til lands. Den klassiske retrospektive oppskriften, som går ut på å tilby en lineær historie i kunstnerskapet fra tidlige til samtidige verker, har vist seg motstandsdyktig til tross for at det begynner å bli et par tiår siden en ny generasjon kunstnere introduserte alternativer som eventen, laboratoriet, butikken, arkitektoniske installasjoner, seminarer som utstilling og installasjoner rundt måltider. At det retrospektive formatet utfordres av denne generasjonens produksjoner er åpenbart. I Ann Lislegaards tilfelle er det imidlertid interessant og berikende for de ulike verkene at de er presentert sammen. Ikke fordi man som publikum oppnår et panoramisk overblikk, men fordi de ulike verkene nettopp bygger ut et konsentrert tablå for å erfare tid og rom som sprenger den klassiske retrospektive konvensjonen.
Lislegaards egenartede måte å sette nye betingelser for romlige og tidsmessige lover skaper i flere verker et grunnleggende what if-scenario som understrekes av utstillingstittelen Science fiction & other worlds. Spørsmålene dreier rundt betingelsene for å re-etablere og destabilisere rommets utstrekning og tidens tidslighet. Det tilbys minst to typer erfaringer som det er vanskelig å skille mellom: Den ene er den konstruktive, konstruerte og produserte romlighet som f.eks. er tydelig i den digitale animasjonen Crystal World (after J. G. Ballard) fra 2006. Den andre tilnærmingen ser ut til å ha mer allmenne ambisjoner, som å behandle spørsmål om lovene for persepsjon og kognisjon som filosofiske problemstillinger. Dette gjelder først og fremst hypnosearbeidene Liberty Bells fra 1994. At kunstneren er under hypnose mens hun tegner bildene gir lovnad om at vi her har å gjøre med en «friere» og mer autentisk erfaring, noe også resultatet (tegningene) påstår uten at denne produksjonen blir så interessant som de filosofiske spørsmålene selv.
Verket Nothing but space fra 1997 ble i 2005 vist i den nå nedlagte Kunstpassasjen på Jernbanetorget T-banestasjon, som var et samarbeid mellom Astrup Fearnley Museet, T-banen og Siemens. Den gang opptok verket hele Kunstpassasjen med elleve projeksjoner. Nå er det ett frittstående lerret under museets trapp som bærer tittelen. Verket er uansett slående. Ved i videoen å benytte speilfolie som derigjennom filmer kunstnerens atelier, skapes et ustabilt, svimlende rom. I 2005 representerte Lislegaard Danmark på Venezia-biennalen med verket Bellona (After Samuel R. Delany). Også dette verket er godt presentert i utstillingen, og demonstrerer Lislegaards kaliber.
Hvorvidt man i kunstanmeldelser burde diskutere utenforliggende aspekter som utstillingspolitikk eller institusjonskritikk framfor å konsentrere seg om verkene og selve utstillingen, er alltid en relevant diskusjon. Det har noe med både format og plass å gjøre. I tilfellet Lislegaard er det noen åpenbare utstillingspolitiske spørsmål det er vanskelig å unngå når man først har formulert dem: Hvorfor er ikke Lislegaards store produksjon vist tidligere her til lands? Hvilke institusjoner burde kjenne sin besøkelsestid i forhold til dette kunstnerskapet? Grunnene til at vi mangler mid-career-institusjoner i Norge er mange, og at Astrup Fearnley satser i dette segmentet er prisverdig, men en fattig trøst for andre viktige kunstnerskap som er overmodne for en seriøs og presis presentasjon. Mens den unge kunstscenen de siste årene har etablert kontinuerlige selvorganiserte visningssteder, har situasjonen vært en ganske annen for kunstnere i alderen 35 til 45. At institusjoner som Kunstnernes Hus i noen år nå har ligget nede med brukket rygg, har konkrete konsekvenser for kunstnere i dette sjiktet og – ikke minst – for publikums mulighet for å følge denne produksjonen. At Nasjonalmuseet ikke har etablert en profil for den samtidige kunsten, understreker den prekære situasjonen vi befinner oss i akkurat nå.