• Kurt Johannessen: Åttande tale.

    Torill Nøst

Dokument og øyenvitner

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 4/2007

Del: 

Dette er på den ene siden en retrospektiv presentasjon, på den andre en større mønstring av nyere arbeider, og på den tredje en serie performances som kontinuerlig legger igjen spor etter seg i utstillingen.

Med risiko for å forsvinne i støyen fra festspillutstillingen i huset ved siden av presenterer Bergen Kunstmuseum et bredt utvalg arbeider av det som kanskje er landets minst støyende kunstner. Kurt Johannessen har i lang tid vært innskrevet i den norske kunsthistorien som landets første konsekvent performative billedkunstner, selv om det å være først kanskje ikke er det viktigste her. Presentasjonen av de tidligste arbeidene foregår nesten i bokform – ett foto, av og til en videoskjerm, med ledsagende tekst, nøkternt hengt opp i kronologisk rekkefølge. Greit nok, kanskje ikke den mest spennende måten å gjøre det på, men oversiktlig og saklig. Det gjør jo også kontinuiteten i kunstnerskapet tydelig, selv om det kanskje ikke egentlig trenger å understrekes. For den dialog med verden – og, tydeligere enn noensinne i de nyere arbeidene; modernismens historie – som foregår her hviler trygt i sitt eget fundament. Kanskje det er det som gjør det mulig for ham å så direkte sitere fra Duchamp, Beuys og Fluxus? For den retrospektive delen av utstillingen fungerer nesten som et alibi for de nyere arbeidene, både i valg av materialer (utbrente fyrstikker, støv, en død undulat) og presentasjon (handlinger og spor av handlinger).
Og det er en utfordring å forsøke å formulere hvorfor det ikke er så viktig at han er den første performeren, som jeg skrev tidligere, så jeg skal forsøke. I en disiplin som åpner for direkte konfrontasjon valgte han tidlig en utstudert introvert holdning, og knyttet seg mer opp mot en metafysisk tradisjon. Som publikummer blir du nesten aldri utsatt for direkte tiltale, og noen ganger finnes det ikke engang et publikum; en god del av arbeidene kan snarere defineres som landscaping, eller installasjon av organisk materiale, enn som performance. Dialogen foregår like mye med luften rundt oss og steinene på stranden, og derfor blir resultatet også en form for massiv stillhet, hinsides så irrelevante størrelser som optimisme og pessimisme, eller enkle definisjoner som bra og dårlig. Det arbeidet til slutt formidler er så basic at det nesten er uutholdelig; alt blir borte med tiden, hvert eneste gruskorn kommer til å bli flyttet rundt på til det forvitrer. Men det kommer nye. Kurt Johannessen synes å ha akseptert dette, og arbeidet bærer i seg en grunnleggende innsikt, eksemplifisert i performancen jeg får med meg i denne serien; skal man snakke til en død fugl må man snakke til den på et språk den skjønner. Og tatt i betraktning at vi har begrenset tid til å konversere med denne verdens bestanddeler blir denne typen handlinger betydningsfulle; det er en tung jobb, men noen må gjøre den.